Vi vet ikke hvem vi er før vi ser hva vi kan gjøre

Jeg kan løpe Fana-milen. På ganske nøyaktig en time, viste det seg forrige søndag. Med den tiden hadde jeg sikkert ikke blitt topp 10 i klassen 60-80 år en gang, men jeg var nå uansett innmari fornøyd. På vei inn på Fana stadion for de siste 200 meterne, så jeg på klokken min at jeg kunne bikke akkurat under en time hvis jeg tok i litt. Men da var jeg så sliten at det var hinsides uaktuelt å sette opp farten. Nå har jeg i hvert fall løpt en mil i ett for første gang, og hvis jeg klarer å glemme hvor jævlig det var denne gangen, løper jeg nok neste år også.

Simen og Sebbe gleder seg til start. Været kunne kanskje ha vært bedre. Then again ikke. Vi snakker tross alt Bergen. Legg også merke til den strategiske plasseringen av bananen til Simen.

Jeg fikk endelig startnummeret mitt. Selv om jeg først vimset bort astmamedisin, så bommet på bussen, og deretter måtte låne penger til startkontigenten. Rutinert sa du?

Svette, våte og digge etter 10 km i alt fra solskinn til øsepøse. Det sier litt at Simen løp til bilen da vi var ferdige.

Dagens sang: Sisqo - Thong Song