Dersom noen lurer på hvordan det går når man slipper en 25 kg vekt på foten...

... så er svaret: ikkje heilt konge - selv om jeg vil påstå at jeg har det ganske godt under omstendighetene. Det var altså på styrketrening idag morges at den ene manualen jeg brukte trillet ned fra benken jeg hadde lagt den fra meg på. Heldigvis(?) tok den en liten svipptur innom leggen min, og bremset vel ned farten ganske greit ved å skrape av noen lag med hud på nedstigningen sin. Deretter landet den øverst på foten, ganske nære ankelen, før den trillet av og la seg i ro som om ingenting hadde skjedd.

Den umiddelbare følelsen var litt over middels ubehagelig, noe den litt alternative blålilla fargen og hevelsen mer enn gjerne bekreftet. Jeg called it a day og dro hjem og iset ned foten, la den høyt og ringte legen for å høre om det var vits i å gjøre noe. Det var det ikke, med mindre det ble ca 20 000 vondt på en skala fra 1-10 og foten begynte å hovne opp på andre steder også. Foreløpig ligger smerten på en 5-6'er på tidligere nevnte skala, og hevelsen holder seg til kun ett sted, så alt går heldigvis riktig vei.

Så da er det tilbake til eksamenslesingen. Og kakaoen. :) K-Town i kveld! Jeg gleder meg! :D

Vedder på at de hadde histologiundervisning på Columbine high school

Idag feires det med epler og pærer i Nøstegaten, for undertegnede er akkurat ferdig med vårens obligatoriske histologikurs. For dem som ikke vet hva histologi er, har jeg klippet og limt et lite utdrag fra Wikipedia:

"Histologi er et medisinsk uttrykk fra gresk, og betyr vevslære. Det er den disiplin som befatter seg med anatomiske studier av vev i mikroskopet. I histologien er det vanlig å ta en tynn skive av vevet en vil studere, preparere den, farge den med ett eller flere pigment, og studere den under et mikroskop."

Ufattelig interessant.

Kort fortalt har vi brukt X antall timer om dagen i snart 2 år på å se nøye på utsnitt av diverse vevstyper og tegne dem i vår egen notatbok. Jeg har nok tegnet av omtrentlig 100 preparater, og likevel kun brukt fargene gul, lys blå og 14 shades of rosa og lilla. Stakkarne som foreleser prøvde forgjeves å få oss til å skille en lillanyanse fra en annen, mens studentene i sitt stille sinn kun vurderte hvor hardt de måtte kaste seg mot veggen for å svime av og slippe resten av timen.

Testis var ettermiddagens fascinerende og gripende tema. Spenningen var til å ta og føle på. Som vanlig.

Som om det ikke var nok at faget var så ubegripelig kjedelig at å rense sluket i dusjen eller trekke ut tåneglene med tang virket som festlige alternativer, foregikk store deler av undervisningen fra kl.14.15-16.00. HVEM passer det tidspunktet for?! Og selv om jeg flere ganger møtte opp mer enn fashionably late og dro mer enn fashionably early, følte jeg et sterkt behov for å rugge frem og tilbake i fosterstilling i dusjen etter en snau time på histolaben.

Nå skal jeg heldigvis bruke resten av livet mitt på ikke å kikke på ting i mikroskop.


Dagens sang: Collie Budz - SOS

Girl Talk

Vi jenter er gale. Vi bruker altfor mye penger på klær og sko. Vi sier én ting og mener ofte noe annet. Vi overanalyserer alt mellom himmel og jord, og hvis ikke alle tekstmeldingene i innboksen vår inneholder et smilefjes eller to, lurer vi på om noen er sure på oss. Vi liker å bli jaktet på av potensielle kavalerer, men ikke for intenst. Vi elsker bad boys, men vi vil bli behandlet som prinsesser. Kort sagt bruker vi way too much time på å gjøre livet litt mer komplisert og dramatisk for oss selv og dem rundt oss - kanskje spesielt guttene.

På den andre siden kan vi være utrolig søte og sjarmerende. Vi gir gaver med omtanke. Vi trenger ikke mer enn en god tv-serie og litt sjokolade for å gjøre en hvilken som helst søndag spesiell og viktig. Vi kan gå fra average looking til smashing på under en time med en fin kjole, høye hæler og litt sminke. Vi er uforutsigbare og spennende, og selv om vi deler mange felles trekk, er hver enkelt av oss enestående. Det er derfor guttene stadig kommer tilbake, selv om vi med jevne mellomrom kan virke rablende loco.

Noen dager kan det imidlertid være vanskelig å huske på hvor spesielle vi er. Derfor hadde kanskje ikke vært så dumt å minne hverandre og oss selv på det innimellom. Vi fortjener tross alt kun det beste - vi er jo fantastiske!


Dagens sang: The Killers - Mr. Brightside

Viktig melding til alle som vasker håret en gang i blant:

Aldri under noen omstendigheter finn på å kjøpe Glow shampo og/eller balsam!

At noe som ser så fint ut kan være så uendelig ræva er for meg et mysterium.

Jeg kan gå med på at jeg kanskje har en litt alternativ hårkvalitet etter år ut og år inn i klorvann. Det ville være løgn å si at håret mitt vanligvis er lettgredd og fint. MEN - det må være mulig å forvente at de moderat vakre lokkene ikke skal klistre seg sammen som om man har stukket hodet i en boks med trelim. Selv om det trelimaktige klisset lukter (syntetiske) blomster. Med andre ord gjør ikke Glow jobben sin.

Eller som Simen ville ha oppsummert det hele: Glow suger balle.

Og rent bortsett fra nok en shabby dusjopplevelse, har jeg hatt en herlig dag. :)


Dagens sang: Alexandra Burke - Bad Boys

Aldersforvirring og idioter

Det er noe helt eget med folk som behandler deg som et barn selv om du er voksen. Da snakker jeg ikke om de søte jentene som baker cookies til du kommer hjem fra treningsleir, eller de som synes det bare er sjarmerende når du shaker det du har til Islands heftigste DJ for folk under 15 år - sammen med folk under 15 år. Det er selvfølgelig noe helt eget med dem også, men det skipet er lastet med glede og omsorg. Dem jeg har i tankene er derimot de uendelig kjipe folka som får deg til å føle det som du nettopp har kastet snøball på vinduet til lærerværelset eller spist lørdagsgodtet på en fredag.

De to siste dagene har jeg hatt to slike mer eller mindre ublide møter. I ettertid kan jeg jo le litt av det, men der og da var jeg ikke spesielt høy i hatten. Ukens kjipingpris nummer én går til mannen foran meg på flyet fra Keflavik (Island) til Gardemoen. Jeg hadde ikke sittet i setet mitt et minutt en gang før mr. søplesur snudde seg og bæljet ut av seg om jeg ikke kunne skjerpe meg litt. Da hadde jeg prøvd å finne en komfortabel sittestilling ved å legge tærne mine oppi lommen på setet foran. Jeg kan selvfølgelig forstå at han ikke ville ha ufrivillig ryggmassasje i de 2,5 timene flyturen skulle vare, men det er jo lov å behandle andre som likeverdige og ikke som drittunger. Eller, tydeligvis var det ikke det i sete 16 E på akkurat dét SAS-flyet.

Den andre kjipingprisen for uken går til mr.svensk nautilusinstruktør i sentralbadet. Han kom tilfeldigvis innom frivektsrommet da jeg trente styrke tidligere i dag, og kunne høyrøstet og med en undertone i stemmen som var surere enn årsgammel melk i regnskogen, meddele at jeg ikke kunne kjøre eksplosivt kabeltrekk, da det ville ødelegge maskinen. Jeg vet ikke om jeg skal ta det som et kompliment at han mente jeg var sterk nok til å rive ned en massiv stålkontruksjon, eller som kritikk at han snakket til meg som om jeg var en 4 år gammel lobotomert ost. Resultatet ble i hvert fall at jeg fikk uendelig lyst til å herpe hele shaiten. Heldigvis for söta bror, klarer jeg å skille mellom VIL gjøre og BURDE gjøre.

Budskapet er altså ganske rema 1000 denne gangen: Vær hyggelig med folk! Hvis ikke vil de skrive sutrete blogginnlegg om deg.


Dagens sang: The Cranberries - When You're Gone

En kommode fra IKEA

Ikea er farlig. Spesielt når man bare skal "rett inn og rett ut". Newsflash: Sånn blir det aaaaldri! Jeg driver og planlegger en tur dit nå, for å få kjøpt klesskap og kommode til det nye rommet mitt, men jo mer jeg kikker på nettet, jo flere småting får jeg lyst på. Spesielle kleshengere, speil, nattbord, vegghyller, rammemadrass, knagger osv. Og nå har jeg ikke kommet meg ut til butikken ennå en gang. Jeg trenger selvfølgelig mange av de tingene før eller senere, men det som haster akkurat nå er som nevnt skap og kommode, og da må resten av tingene komme i andre rekke.

Nå har det seg også sånn at det er litt tungvint å kjøpe møbler på ikea dersom man ikke har bil. De kjører gjerne sakene ut for deg, men da må du beregne å betale omtrent like mye som møblene kostet, og det passer ikke så godt sammen med studentøkonomien min anno januar 2010. Men det er sånne ting som løser seg når man har gode venner, og kan lokke med litt godteri og film til støttepremie. Håper jeg.


Dagens sang: Papa Roach - To Be Loved

Rainy Days

"You should not be sad when it rains, but raise an umbrella that points toward the sky and while walking with tip-tap steps through the puddle, you imagine all the flowers blooming in the rain."
- Lisbeth Dahl -

Denne teksten stod på merkelappen til paraplyen jeg akkurat fikk som forsinket julegave av en av mine absolutely fabulous venninner. Og her jeg sitter i kulden og desperat forsøker å varme opp leiligheten, trengte jeg noen gode ord å pakke meg inn i. Tusen takk, Vildus! Du er noe for deg selv. <3


Dagens sang: Thomas Dybdahl - Tomorrow Stays The Same

Frøken Høydeskrekk goes sky high

Jeeeeeg har hoppet i fallskjerm i jula! Dagen var tirsdag 29.12, og det var KALDT ute. Jeg hadde på forhånd fått beskjed av Fallskjerm-Tore, min partner in crime for anledningen, om å kle på meg som for en skitur i samme vær. Da jeg ikke var helt sikker på om han mente bortoverski eller nedoverski, pakket jeg en bag full av klær, og stilte opp på Hamar flyplass kl. 08.00, som avtalt.

Inne på kontoret til HaGL, fikk jeg se bildene av området vi skulle hoppe ut over, og jeg måtte skrive under på diverse forsikringspapirer og lignende. Sånn for sikkerhets skyld. Samtidig ble jeg hele tiden fortalt at å hoppe ut av et fullt brukbart fly 10000 fot over bakken er helt trygt. Jadda. Kjempetrygt. Og lurt.

Deretter tok vi turen over til landingsområdet for å sjekke ut omgivelsene enda litt nøyere. Tore ville sjekke høydeforskjeller i forhold til Starmoen flyplass på Elverum der vi skulle ta av, og dessuten kikke litt på terrenget. I tillegg er det litt viktig for fallskjermhoppere å unngå å lande i høyspentledninger og den typen ting. For å si det sånn, så var store deler av landingsområdet høyspent, og jeg minnet meg selv om at Fallskjerm-Tore tross alt er på landslaget i formasjonshopping, så landing burde han jo være god på. Jeg satset alle kortene mine på at han ikke var en selvmordskandidat, og var fortsatt med på notene.

Vel fremme på Starmoen, fikk jeg hilse på noen av de andre fallskjermhopperne i klubben, samt piloten til flyet vi skulle kjøre med opp. Et par foruroligende begivenheter forekom også i de siste par timene før vi skulle ta av. Det ene var at flyet vi skulle kjøre fikk motorstopp i den første landingen jeg fikk se på. Ikke bra, tenkte jeg, men jeg skulle nå tross alt ikke være med flyet ned igjen. Det andre var at Tore ble mobbet av de andre for dårlig høydeberegning og innstilling av diverse apparater. Kritikken viste seg heldigvis å være feil, og da vi lettet, var jeg ved godt mot.

Kjell Trygve ble med meg og Tore opp, for å filme begivenheten. Det vil med andre ord si at i et minifly som mest så ut som om det var laget av papp, satt vi tre passasjerer og én pilot trøkket sammen som sild i tønne. Jeg fikk repetert instruksjonene for hvordan jeg skulle oppføre meg på vei ut av flyet og i fritt fall, og begynte å føle meg trygg på arbeidsoppgavene mine. Men da vi passerte 6000 fot, ble jeg plutselig akutt nervøs. Jeg hadde begått den store feilen å se ned, og deretter reflektere over at jeg faktisk skulle kaste meg ut av flyet. Høyt oppe i luften. Lurt, Siri.

Vel oppe på 10000 fot, gikk likevel alt så fort at jeg ikke rakk å tenke meg om. Døren til flyet ble åpnet, Kjell Trygve klatret ut på vingen for å filme, deretter var det bare å svinge beina ut, og vente på at Tore skulle ta sats og kaste oss ut i luften. Svoooosj, sa det, og jeg kunne se bakken komme kjempefort mot meg, samtidig som brillene gled opp og omtrent INN i øynene mine. Tore klappet meg to ganger på skuldrene, deretter var det ut med armene, og bare å vente på at mr. Ekspert skulle trekke skjerm.

Jeg og Tore i fint svev over Vallset

Jeg merket et lite rykk, og så hang vi plutselig på himmelen i noe jeg senere fikk vite at var ca 5000 fot. Vi stupte altså 5000 fot rett mot bakken i ca 200 km/t. Jeg sier bare: Shit! Men med skjermen trukket, kunne vi snakke sammen og nyte utsikten av Hedemarken i frost og ettermiddagssol. Fallskjerm-Tore svingte oss litt rundt, noe som føltes litt som en karusell, og så tok det ikke lang tid før vi gikk inn for landing. Jeg med beina hevet, og Tore klar til å ta oss i mot. Snøen viste seg å være litt dypere enn beregnet, men vi dumplandet i hvert fall mykt. Og ikke minst i god avstand fra høyspentledningene.

Var det kaldt? Det tror jeg ikke. Det vil si, jeg husker ikke å ha tenkt et hundredels sekund på temperaturen der oppe. Jeg var opptatt med andre ting.

Var det gøy? Så syyyyyyyyyykt også. Mitt mellomnavn er høydeskrekk, og likevel ble jeg med på dette, så det finnes faktisk ingen unnskyldning for ikke å gjøre det en eller annen gang i løpet av livet.

Tusen takk, Ann Kristin, for en superduper og kjempespesiell opplevelse!


Dagens sang: Marilyn Manson - Red Carpet Grave

"RIGHT NOW! Special offer for sirisupern"

Det er interessant hvordan spamfolka febrilsk forsøker å omgå filteret i innboksene mine. Takket være solid innsats fra hotmail og gmail, klarer de det heldigvis ikke, men det er ikke for lack of trying. Noe jeg spesielt har merket meg er at avsenderen fra halvparten av disse mailene er "meg". De prøver altså å få meg til å tro at jeg har sendt elektroniske brev til meg selv med teksten:

"Viagra best supplier - visitor sirisupern's 80 % off!"

Det er ikke den mest overbevisende salgsmetoden jeg har vært borti, men som jeg har nevnt her tidligere, kan jo ikke alle kniver være like skarpe. Eller som de sier så fint på engelsk: "Most stars in the sky aren't all that bright." Så det vil jo ikke være helt bak mål å anta at det finnes en og annen gjøk der ute som er innmari keen på å pimpe litt viagra på nettet. Men, kjære mr. Spam & Co, det er ikke meg.


Dagens sang: Lady Gaga - Teeth