Romevalley Badass

Trioen Skumle Barduner, bestående av Tor Joachim Bjørnstad, André Kroglund og Håvard Kroglund har nå kommet med MUSIKKVIDEO til den egenkomponerte sangen Romevalley (Romedal utenfor Hamar) Badass. Jeg fikk ikke sett den før idag, men jeg ble faktisk utrolig imponert! På tross av litt smålaber engelsk uttale (sorry, TJ), er det kjempemoro å se hvordan det "virkelig" er i the suburbs. Jeg anbefaler alle som ser dette å kikke innom:

http://www.youtube.com/watch?v=UxU5f-EQkmQ

BRA GUTTA!!!

Ellers er nå alt på plass i hybelen og jeg har endelig begynt å sykle. Opp lenge før hanen galer om morgenen, og i seng lenge før den feite dama synger. Sånn ser nok hverdagen ut fremover. Men jeg nyter det. Er fantastisk å være i gang med trening igjen, skolen går kjempefint, og Bergen er virkelig en by for min smak.

På fredag var jeg på kino med en gjeng fra svømmegruppen. Vi så Wall-E, som var kjempesøt. Sander sutret på forhånd over at filmen var dubbet, men det var så lite dialog at det ikke gjorde noe fra eller til. Konklusjonen er at Disney/Pixar fremdeles har stålkontroll på sakene.

Idag har jeg hatt besøk av Monica og hennes venninne Camilla i leiligheten. Stuen er ennå ikke helt ferdig, så vi brukte mesteparten av tiden på kjøkkenet og Kims(!) rom. Peppes pizza, gå og legg dere. Hjemmelaget (nesten) fra bunnen av er best. Når vi topper det med filmen Hoodwinked og sjokoladeis, blir vel ikke kvelden noe særlig bedre. Jeg gleder meg til neste gang, jenter!

De kortsiktige planene fremover er å sove lenge imorgen tidlig, deretter skrive og sende treningsdagbok i alle retninger, vaske litt, rydde litt, se på Sopranos og muligens levere en sykkel jeg lånte av Tor på faddergruppen. I neste uke skal jeg på min første disseksjon, se Boondock Saints med Marie, antakelig spise minst én middag hos Monica og Camilla, og ikke minst på førstehjelpskurs med Anne. Så man kan si at jeg er igang, og har planer om å fortsette sånn. :)

Siri Speedy Gonzales

Idag var dagen som jeg har gruet meg til siden Finn delte ut ukesplan på mandag. Idag var dagen jeg skulle lide. Idag var dagen vi skulle gjøre noe jeg absolutt ikke under noen omstendigheter kan.

Idag...

...har vi jogget.

Og i den forbindelse snakker vi ikke en hvilken som helst joggerunde. Vi jogget rundt omkring i parken på Nygårdshøyden. For dem som har vært der, kommer det ikke som en stor overraskelse at det er noen helt jævlig bratte bakker der. Det gjorde det for meg. For all del, jeg var ikke høy i hatten da Finn sa vi skulle prøve å kjøre på i oppoverbakkene, men jeg så på det som relativt overkommelig. Big mistake.

Bakken, som for øvrig lå helt på slutten av runden vår, var ikke bare bratt. Vi snakker bortimot 90 grader stigning. Så jeg dannet, ikke uventet, baktroppen og fikk med meg Hanne og Katja på det. Vi rakk 4 runder på den tiden flere andre rakk 5, men var trålende fornøyd med det. Og vi gikk neesten ikke i det hele tatt. Ikke opp helvetesbakken en gang. Selv om en snegle sikkert kunne ha "løpt" i ring rundt oss.

Var det jævlig?
Absoutt.
Kommer jeg til å bli støl i morgen?
Oooh yes.

Men det var moro likevel. Ingenting er som litt blodsmak i munnen en solskinnsdag i Bergen.

Og avslutningsvis: GRATULERER MED 55-ÅRSDAGEN, BESTE MAMMA!!!

Opphold (lokalt kalt sol) i Bergen By

I skrivende stund er det faktisk sol i Bergen. Og idag er ikke sol et synonym for "ikke regn", men rett og slett S O L. Jeg er veldig fornøyd ettersom jeg ikke har bodd her 48 timer ennå, og allerede har fått opplevd Bergen i noe annet enn regnvær. Og siden jeg klarte å legge igjen paraplyen min en eller annen plass i går kveld, passer det jo mildt sagt fint at det ikke pøser ned før jeg får kjøpt en ny. Regntøy har jeg nemlig heller ikke husket å ta med meg.

Jeg ankom Flesland rundt 18.15 søndag kveld, da flyet mitt (selvfølgelig) var nesten en halvtime forsinket fra Gardermoen. Ingen bombe der altså. Kim hentet meg på flyplassen og tok meg med på sightseeing før jeg ble overlatt til meg selv i huset til foreldrene hans. Der skal jeg nå tilbringe de neste to ukene før leiligheten "vår" er ferdigmalt og fin.

Mandag ble en laaang dag. Immatrikuleringsseremonien startet heldigvis ikke før kl.10.00, men de morgentimene var også den eneste avslapningen jeg fikk den dagen. Det ble rett fra skolen til trening, rett fra trening til vorspiel (med sekk), og mange lange timer før jeg endelig kunne køye igjen natt til idag. Jeg GLEDER meg til jeg slipper å ta buss. Takke meg til med sykkel.

Idag er det egentrening etter program fra Finn og pizza og kino med faddergruppen som står på planen. Planen er visst å se Batman - the Dark Knight, og selv om jeg allerede har sett den, er det ikke akkurat meg imot. Jeg er for øvrig så langt veldig fornøyd med faddergruppen min, men det må nevnes at ca 70-75 % av vårt kull er jenter. Guttene som er inne er sikkert fornøyd med den statistikken.

Dette ble et litt oppsummerende og tørt blogginnlegg, men mor og far blir vel sikkert glade for å se hvordan jeg har det. Så for å skrive veldig kort det jeg har brukt altfor mange ord til så langt:

Jeg har det fint!

Adios Amigos

Det er fryktelig vanskelig å pakke. I hvert fall for lange reiser, både målt i avstand og tidsspenn. Jeg er i ferd med å gjøre meg klar for 6 år i Bergen og er midt i en heftig pakkesesjon. Det er så godt som umulig å velge ut hvilke ting som får bli med til Bergen, og hvilke som enten stues bort på et loft eller i en kjeller, eller rett og slett ender sitt liv på fyllinga.

Jeg blir altfor knyttet til ting. Ferrari-jakken jeg kjøpte første gang jeg var i Italia, er et av elementene jeg har måtte gi et tårevått farvel. Mine første to bamser, kledelig kalt Bamse og Pip, blir derimot med til Vestlandshovedstaden. Det samme gjelder PCen undertegnede sitter og skriver med nå. Fersk som et nylagt egg, og forhåpentligvis en trofast følgesvenn i årene som kommer.

Det er klart at dette ikke er slutten for meg og Ferrari-jakken. Heller ikke for meg og alle de kosedyrene jeg lot bli hjemme. Og spesielt ikke for meg og Lille Trille (bilen min), selv om han står igjen på Hamar i første omgang i påvente av en sårt trengt reperasjon. Vi møtes snart igjen, kjære venn. Det samme gjelder vennene mine med mer menneskelige egenskaper. Som noen kanskje vil mene kommer før de mer materielle ting. Noen inkluderer selvfølgelig også meg. Jeg kommer til å savne kjent og kjært, og håper vel for meg selv at noen vil savne meg også.

Men er tross alt bare en telefon eller et klikk unna... :)

Ibsens ripsbusker og andre buskevekster

Jeg er blakk. Skikkelig skikkelig blakk. Det betyr at jeg trenger penger. Hvordan få penger? Jo. Plukke bær i hagen for pappa. En stort kjedeligere jobb skal man antakelig lete langt etter. Bærbøtta blir aldri full, uansett hvor lenge jeg plukker, og selv om jeg hører på musikk og synger og hyler av full hals, er det akkurat som om tiden står stille i området rundt rips- og solbærbuskene. Men desperate times call for desperate measures...

Fra det ene til det andre: Sent søndag kveld mottok jeg en høyst uventet melding fra Coach Øyvind om jeg ville bli med på nattbad i Mjøsa. I og med at det er et tilbud jeg ikke akkurat har fått så ofte fra den kanten, slo jeg til, og jeg, Øyvind og Glenn fra SSC svømte rundt holmen på Koigen i svømmehallsvarmt vann. Utrolig deilig, og fristet til gjentakelse. Ikke minst fordi det ikke er like folksomt rundt midnattstider.

I skrivende stund prøver jeg å få med noen på Peer Gynt på Gålåvatnet på onsdag i neste uke. Dennis Storhøi spiller rollen som Peer, og da jeg mildt sagt forguder den mannen, er det ingen tvil om at jeg må dit. MÅ. Selve stykket er vel ikke så dumt det heller har jeg hørt.. :p

Men nå er det tilbake til bærplukking før regnet nok en gang skyller ned over innlandets hovedstad. God kveld i stova.