Ikke den typen jente

Idag snakket jeg og Tine litt om parhelvete. Parhelvete er den situasjonen som oppstår når du plutselig oppdager at du er omtrent den eneste single personen du kjenner. Alle dine nære venner har huket inn noen i garnet, noe du får inn med teskje i alle mulige sosiale sammenhenger. Etableringsspøkelset spiser seg inn i gjengen, og før du vet ordet av det, er du den eneste uten samboer, fast jobb og en gurglende men "åh, så søt" kid. På fester slutter folk å drikke i god tid før tolv, for å få seg en god natts søvn før de skal på skitur/middag med svigers/babysvømming dagen etter.

I mellomtiden drar du selv kanskje festen langt ut i de sene nattetimene, mens du lurer på om det kanskje er på tide for deg å bli voksen snart. Heldigvis for meg har jeg ingen hast med å verken få meg kjæreste, kid, stasjonsvogn, eller i det hele tatt bli voksen. Peter Pan-komplekset mitt blir stadig mer dominant, og på tester om mental alder på nettet, kryper jeg stadig nærmere null. Kronisk etableringsangst deler jeg heldigvis blant annet med Tine. Så når vinterkulda kommer og alle parene trekker inn i sofaen på kveldene, kan vi danse for å holde oss varme. For noe særlig mer godt kommer det vel ikke av dansingen vår.

Meg og Tine og kveldens fangst 2. juledag i fjor - et stk slips fra trommis-André i Skumle Barduner

Dagens sang: Beyoncé - Single Ladies