Ready, Set, ACTION

Når eksamener og død og fordervelse fra eksamenstid endelig er over, er det på tide å begynne å tenke fremover igjen. Det tar alltid litt tid å ta seg inn igjen etter en sånn utladning som en eksamen er. Jeg har til og med lurt på om det tar lenger tid for meg, siden jeg kanskje leser litt mindre enn mange andre. Karma vil noen kalle det.

Den siste krampelesingen jeg hadde frem til praktisk øyeeksamen idag, ble til og med enda mer amputert av den enkle grunn at det eneste jeg klarte å tenke på var trening. Svømmetrening, styrketrening, løpetrening, you name it. Jeg har brukt de siste timene mens jeg har ligget i fosterstilling på sofaen til å visualisere og ikke minst fantasere om treningsdagen lørdag 15. oktober. :)

Planen lyder som følger:
7-9: Svøm
9.15-10: Styrkecoach Bergensvømmerne
11-12: Styrkecoach egen "kunde"
12-13: EGEN STYRKE! Woohoo! Ser for meg den sykeste ryggtreningen med blant annet hang-ups til utmattelse. Kunne ikke ha gledet meg mer, og det er tanken på DENNE treningen som har fått meg gjennom jernmangel, skadeproblematikk, og ikke minst eksamen.
SÅ:
16-17: Barry's Bootcamp!! Fullkropp og mølle. Bare for å være sikker på at jeg holder døgnrytmen og legger meg tidlig. Burde ikke være noe problem da jeg sovnet ca kl 19 forrige gang jeg var der. Når jeg i tillegg skyter meg selv i foten (eller ryggen) ved å trene styrke tidligere på dagen også, så er den saken biff. Nam. Biff.

Mulig jeg tar gledene på forskudd, men jeg sier det likevel: Back in business! :)

Gjestetrening på Barry's Bootcamp Bergen :)

Søndag 25. september var Bergensvømmerne på Barry's Bootcamp for å prøve ut «Hollywoods best kept secret». Noen av oss hadde på forhånd lest litt om det, men vi var i stor grad likevel uvitende da vi troppet opp ved bystasjonen litt før kl 13. Vi trengte ikke å lure veldig lenge.

Tage Flugeim, som sammen med Linn Herland har hentet med seg konseptet over dammen fra USA, sendte oss opp på high tech-tredemøllene, og lot oss varme opp i ca 2 minutter. Derfra og ut var det hæla i taket og full rulle hele veien. Treningen Tage kjørte for oss gikk med 3 runder med 10 min med intervaller på møllen og 10 minutter med knalltøff styrke. Etter første runde med intervaller var jeg og Hanne enige om at vi gledet oss til å komme over på styrkedelen, og etter 10 minutter med styrke, kunne vi nesten ikke vente med å komme oss tilbake på møllen igjen. Og verken intervallene eller styrkedelen ble noe lettere etter hvert heller.

Opplegget var knallhardt, selv om man hele tiden fikk anledning til å tilpasse for eget nivå. Det var bare ingen som var interessert i å tilpasse noe særlig der vi hele tiden ble pushet, både av å kaste et blikk bort på hastigheten på tredemøllen til naboen, og ikke minst på grunn av de stadige motivasjonsropene til Tage. Det hele føltes som å ha en økt med personlig trener, bare at man gjorde det som et lag. Når vi i tillegg legger til belysning som om vi var på nattklubb, og herlig musikk som fikk deg til å yte enda litt ekstra, var det ikke rent lite treningsutbytte vi stod igjen med da 60 minutter hadde gått. Til og med Lise kunne understreke at hun for ca første gang i sitt liv hadde blitt skikkelig svett på en trening mens Simen på sin side trodde han fant en tørr flekk på t-skjorten sin mellom all svetten, noe som bare viste seg å være lyset som spilte han et puss.

Nå er det klart at det ikke kun holder at en trening er hard, da kunne man like gjerne ha gjort spensthopp kontinuerlig i en time og sett hvor sliten man hadde blitt av det. Det Bootcampen har i tillegg til sinnsykt effektiv trening er at det er så utrolig GØY å trene der. Hvis de andre instruktørene er i nærheten av like flinke som senterleder Tage, vil hver eneste trening være en lek, selv om det er den hardeste leken du noengang kommer til å oppleve. Dessuten bidrar stemningen fra belysningen og musikken til at dette blir en trening helt utenom det vanlige.

Etter hva jeg kunne se og høre under og etter treningen idag, føler jeg meg ganske sikker på følgende:

• Samtlige av oss var laaaangt over gjennomsnittet slitne, og ikke minst svette
• Samtlige av oss hadde det kjempekjekt
• Samtlige av oss har lyst til å komme tilbake til Barry's Bootcamp Bergen

 Neste gjestetrening: Crossfit Bergen

Duftlys og flatpakker

Under en svipptur til Åsane for å fikse tv på Elkjøp i forrige uke, fikk jeg et flashback til en av de tidligere gangene jeg har befunnet meg på den siden av byen mellom de 7 fjell - IKEA-turen fra helvete.

Historien begynner som en helt vanlig dag kort tid etter man har flyttet til ny leilighet: Jeg skulle på IKEA for å kjøpe en hylle. So far so good. Jeg var til og med rimelig kjapp, og lot meg ikke distrahere fra målet mitt med turen, verken av søte puter eller fine lamper. Var selvfølgelig nær ved å gå på en smell i duftlysavdelingen, men gikk styrket gjennom kassen, med den tidligere omtalte hyllen som eneste kjøp, mildt sagt knallfornøyd med den minimale tidsbruken. Så begynte problemene.

Dersom man er på IKEA og anskaffer seg noe som er større enn... noe stort, (Beklager at metaforene ikke er på plass idag) bør man ha vært forutseende nok til å ha en plan for hvordan man skal bringe gjenstanden med seg hjem. Det hadde jeg også, for så vidt. "Jeg tar den under armen og legger den i midtgangen på bussen jeg!" Svenskesjappa skryter jo ustanselig av de flatpakkete vidundrene sine, så det var jo intet annet enn rimelig at jeg skulle klare å drasse den med meg et par hundre meter. Joda, flatpakket var den, men i dimensjonene hundre meter lang og akkurat litt for bred til at jeg kunne ta den under armen. I tillegg veide den like mye som en høygravid flodhest.

Jeg har aldri vært av typen til å gi opp, så jeg prøvde nå ca syv og et halvt tusen muligheter for å bære/trekke/drasse/kaste pakken bortover mot bussterminalen, men da jeg 2 timer, 3000 kcal, 8 telefonsamtaler til mamma, kompiser med bil (som var utenlands/på skolen/uten bil for øyeblikket), taxisentralen (handicaptaxien er opptatt), mamma et par ganger til, og ubegrensete mengder bannskap senere hadde forflyttet meg nøyaktig 17,26 meter nærmere målet, var det med såre muskler og tårer i øynene at jeg til slutt kastet inn håndkleet. Hvor var hverdagsheltene??

Heldigvis er min mamma verdens største hverdagshelt, så da veslejenta ringte en siste gråtkvalt gang og varslet om at hun skulle bosette seg på parkeringsplassen på IKEA, tok mor tak og tilbød seg å sponse hjemkjøring av hyllen. Det betydde ingenting at hjemkjøringen var betydelig dyrere enn den usle hyllen jeg hadde dratt for å kjøpe, da jeg hadde sanket nok sympatipoeng for ni liv etter å ha jukket hyllen frem og tilbake over asfalten i timesvis uten noen imponerende resultater å vise til.

Kort tid senere var transporten bestilt, jeg satt på bussen på vei hjem og kunne endelig puste lettet ut i visshet om tre ting:

1. Flatpakking er kun praktisk dersom du har et kjøretøy å frakte pakkene hjem med. Helst et motorisert kjøretøy.
2. En liten tur på IKEA er ALDRI en liten tur på IKEA. Du ender opp med å bruke hundrevis av kroner mer enn du hadde tenkt, enten det er på duftlys og servietter, eller for å motvirke arbeidsledighet for menn i tyveårene med førerkort klasse B.
3. Jeg har verdens beste mamma!

Flinke Henriette

Norgesrekordholder på 50 fri for damer. Solstråle. Inspirator.

Rusk i forgasseren

Mikrobølgeovn - check

Kontakt til mikrobølgeovn - negative

TV - check

Riks-TV-dekoder - check

Evne til å koble disse sammen - negative

Uttrykket: "Går det ikke med makt, så går det med mer makt", er lettest å bruke på ting du faktisk eier selv. Nå som Elin har kjøpt seg ny TV, og vi sliter litt med å få presset ting in CAM-porten eller hva det nå heter, så er jeg bittelitt ukomfortabel med å gi alt jeg har av kraft for å få det til. Elektriske gjenstander virker så skjøre, og hadde vi vært litt lure, så hadde vi snekret bildekassa i stedet. For å være helt ærlig, så hadde vi sikkert fått inn Riks-TV like bra på den.

Som jeg har nevnt tidligere, så bor vi ikke akkurat langt unna tv2-bygget, noe vi blant annet merker ved at Davy Wathne prøver å kjøre oss i hjel på vei til og fra jobb. Men er det da så mye å be om at vi skal få inn tv2 skikkelig? Vi mottar signaler fra arabiske såpeoperaer med større klarhet enn God Kveld Norge, noe som ikke hadde vært så altfor frustrerende hvis vi hadde kunnet arabisk, i og med at det sånn omtrentlig er samme greia, om du spør meg. Bortsett fra at Dorthe Skappel ikke akkurat kler seg i hijab.

Men tross alt er det med tv2 et kronisk problem hjemme hos oss. Det som derimot ikke er, eller i det minste ikke burde være, et kronisk problem er å få inn et eller annet. Hva som helst. Vi har prøvd lirking, små mengder brute force og litt kvinnelist, men er ikke helt i mål med greiene ennå. Planen nå er å gi det en dag eller to til, og deretter etterlyser vi en med ikke fullt så begrensede tekniske evner som det vi innehar her i Tøsegaten til å bidra med en hånd eller to. Lønnen vil hovedsakelig bestå av en varm kopp te, og litt hyggelig sosialt samvær med 4 ypperlige eksemplarer av sunn norsk ungdom. Okey, 3 sunne og Elin. ;)

Full søknad med bilde, samt CV, kan overleveres i kommentarfeltet.

AF - Anonyme Foredragsholdere

Hei, mitt navn er Siri, og jeg har et problem med å opptre i forsamlinger. Eller i det minste, har jeg hatt et problem med det. Nå er jeg for dum til å huske hvor ubehagelig det tidvis har vært, og dermed har jeg slått meg til ro med at det egentlig kan være ganske kjekt. Men som sagt - slik har det ikke alltid vært.

Barneskolen var ok, for der visste jeg alltid hva jeg ville si, og jeg likte ikke minst veldig godt å opptre og vise meg frem, enten jeg skulle synge eller danse eller snakke eller hva det skulle være. Hva alle andre syntes ga jeg blanke i. Disse herlige årene før selvbevisstheten slår inn...

Så kom ungdomsskolen, og plutselig ble det superviktig at de som fulgte med ikke syntes det du sa eller gjorde var teit. Haken ved dette er at ALLE er teite på ungdomsskolen! Lærerne er selvfølgelig teite, de i klassen som ikke er i din nærmeste sirkel er überteite, og de i den nærmeste sirkelen er sånn egentlig også rimelig teite, spesielt hvis de har flere miss sixty-bukser enn deg. Hvor uendelig teite foreldre er, har jeg ikke tenkt å gå inn på en gang. Det blir for teit.

Aaanyway, så måtte jeg jo likevel holde fremlegg på ungdomsskolen, ettersom "det er teit" etter sigende ikke er en god nok grunn til å slippe. Og selv om jeg syntes det var ubehagelig å være på utstilling, så skulle jeg likevel på død og liv gjøre ting annerledes enn alle andre, men du vet - fake it 'till you make it. Jeg tviler på at det er så altfor mange andre niendeklassinger som har valgt å ha årsprosjekt om Pokémon. Eller holdt engelskfremlegg med et knust pepperkakehus som scene og dinosaurkjeks med smurfestemmer som hovedpersonene. Ja, det finnes nok mer anonyme måter å gå frem på, spesielt i en periode hvor det å stikke seg frem er den 8. dødssynden. Det hele førte jo til at jeg forsøkte å jobbe litt med anonymiteten min på videregående, noe som gav meg squat å skrive om i dette innlegget - ergo hopper vi elegant over den biten.

De siste årene har jeg derimot oftere og oftere havnet i situasjoner hvor jeg ikke bare MÅ snakke foran andre, men jeg blir faktisk BETALT for å gjøre det. Og å stå foran noen med et budskap å formidle og vite at de som er der for å høre på deg faktisk ER DER FOR Å HØRE PÅ DEG, er ikke ok, det er ikke greit, det er faktisk ganske så fantastisk. Enten det gjelder å holde foredrag for juniorsvømmerne i BS-systemet, ha spinning- eller aerobic-timer, holde foreldremøter(!) eller hva det enn skulle være, så har det å være midtpunkt blitt noe som føles naturlig igjen. Den lille ekshibisjonisten i meg som stortrivdes i barndomsårene har begynt å titte frem igjen etter 15 år i dvale. Ikke et år for tidlig med andre ord.

Men jeg skulle faktisk et sted med dette innlegget, tro det eller ei. For de aller aller fleste har en liten ekshibisjonist i seg som bare verker etter å komme frem og bli sett, men man er så innmari redd for hva "alle andre" kommer til å si hvis man tør å stikke seg litt frem. Tipset mitt er rett og slett: "Get over it"! Kom over selvhøytideligheten og frykten for å gjøre feil! Alle gjør feil, og de fleste foredrag blir bare morsommere av det. Ingen liker dem som er (tilsynelatende) feilfrie, vi blir bare grønne av misunnelse og ønsker dem dit peppern gror. Nei, det er mye bedre å være ekte, og modig, og full av "feil", og jo fortere vi innser det, jo bedre har vi det med oss selv.

Mvh
Moralprekenkommisjonen

5 ting du ALDRI skal kjøpe på Fretex

5: Klær som egentlig ikke passer, men som kan bli skikkelig kule når du bare får lagt dem opp/sydd dem inn/farget dem på nytt/sprayet vekk loftslukten med 100 liter Febreze. Med mindre du er special gifted, kommer det aldri til å bli gjort. Aldri. Ikke neste uke heller.

4: "Artige bøker" ved som f.eks. doboka, Kama Sutra, alt av Tracey Cox osv. Ja, de er artige i den forstand at de er underholdende å lese og bla gjennom. Problemet ligger mest i at du ikke aner hvem som har hatt dem/hvor de har vært/hva de har blitt brukt til tidligere.

3: Joggesko. Begrunnelse: Fordi du mest sannsynlig er glad i leddene dine, og derfor bør bruke sko som er tilpasset DEG. For ytterligere overtalelse, se punkt 5 og 4.

2: Undertøy. Trenger du en forklaring på denne, låner du mest sannsynlig pc'en til støttekontakten din for å lese dette innlegget.

1: Langermet magetopp i 70-tallets knæsjeste brune, gule og oransje nyanser. Nevnte jeg at den er av fløyel? Begrunnelse: Because it's WRONG!

Bildet av herligheten, samt av innehaveren følger.

Inch by inch :)

Idag har vi ladet opp til NMs siste dag ved å se på Al Pacinos inspirasjonstale fra "Any Given Sunday". Dette gjorde vi også jevnlig under Øyvind Røsland, så det fremkalte gode minner. For ikke å glemme gåsehuden jeg alltid får når jeg ser den. En morsom og noe mindre seriøs motivasjonsfilm får dere av meg her:

:)

Dette er den hårete mannen - Aaa-OH!

Det er ikke lett å alltid være på sitt beste akkurat når det gjelder. Ofte er det så mye som skal klaffe samtidig, at minst én av ca hundre ting ikke går helt som den skal. Veldig mye av trening for å bli god i en idrett handler om automatisering av de tingene som skal klaffe, slik at man slipper å bruke tid og krefter på å tenke, og i stedet kan fokusere på å gjøre, når det virkelig teller.

Det er fort gjort å komme på trening uten fullstendig fokus, og da er det også fort gjort å ta en hel del slappe vendinger, lurvete fraspark, eller startstup som minner mer om en liten traktor som blir kastet ned fra 10-meteren. Det er mange som kan ro seg inn igjen på ren styrke, heftig kondisjon eller rett og slett på pur faen, men det er likevel ingen tvil om at den som til slutt sitter igjen med både styrke, kondisjon, konkurransehode og klokkeklare detaljer vil trekke det lengste strået til slutt. Eventuelt være lengst fremme i innslaget.

Vi i BS forsøker å jobbe med disse tingene hver dag, og før eller senere (helst før) kommer det til å løfte oss langt opp og frem. Både som gruppe, og som individer. Første test på det blir kl 17 i kveld, da vi skal bruke kortbane-NMs første finaleøkt til å få ut det beste vi har inne akkurat nå. Vi er automatiserte. Vi er spente. Vi er klare! Er du?

NM kortbane og litt inspirasjon

Imorgen braker det løs med vill og våt action i Nadderudhallen i Bærum. NM i svømming står for døren, og vi fra Bergensvømmerne har mer eller mindre akkurat ankommet hotellet vårt. Klokken 16 tar vi buss til svømmehallen, hvor de siste mentale og fysiske forberedelsene skal foregå. I skrivende stund er det under 18 timer til forsøkene begynner imorgen tidlig, og forventninger og utålmodighet blomstrer om hverandre som sommerfugler i magen.

Ventetiden vi har hatt frem til nå, har jeg brukt på litt nettsurfing, og da kom jeg tilfeldigvis over bloggen til Ida. Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg får tid til alt jeg gjør, med 25-30 timers trening per uke fordelt på svømming, styrke og basis/alternativt, deltidsjobb på treningssenter, fulltidsstudium i medisin og andre ting man ellers skulle ønske å bruke tiden sin på. Det blekner litt i forhold til Ida, som satser fullt på bodyfitness, studerer juss fulltid på 5.året, og jobber 100% stilling. DET står det respekt av!

Nå mener jeg selvfølgelig ikke å presse gjennom forventninger her, eller gjøre enda flere der ute syke av flink-pike-syndromet. Det jeg prøver å si er at innsats og viljestyrke nytter, og at man kan få til ting man kanskje ikke en gang trodde var menneskelig mulig i hverdagen, bare man har den rette innstillingen!

Og til alle andre svømmere: Lykke til på NM i helgen! Dette blir king! :)

Give me more!

Det er ikke uvanlig å være veldig opptatt av enkelte ting, enten det er klær, sko, bøker, COD eller nesten hva som helst annet. Men i det siste har jeg oppdaget at jeg har utviklet en noe mer unormal besettelse. Jeg er avhengig av å ta kurs. I alt mulig. Kanskje spesielt trening.

Det begynte litt forsiktig før jul med at jeg skulle ta et grunnkurs på treningssenteret jeg jobber på. Dette kurset ønsker ledelsen at så godt som alle som jobber på senteret skal ha, så det var en grei beslutning å ta. Så fant jeg ut at jeg like greit kunne ta treningsveilederutdanningen i tillegg, siden det passet sånn helt ok inn i timeplanen min. Deretter meldte jeg meg på gruppeinstruktørutdanningen (aerobic/step/styrke i sal) i februar/mars, basistrenerkurs i april, sykkelinstruktørkurs i mai, og jeg finner sikkert et par ting til jeg har lyst til å gjøre før sommeren. Øverst på ønskelisten etter dette er Zumba- og Kettlebellskurs! :)

Heldigvis er jo ikke dette en spesielt destruktiv avhengighet, selv om jeg ofte er veldig veldig sliten etter de praktiske kurshelgene. Og jeg setter veldig pris på å ha høy kompetanse på et bredt spekter av treningstyper. Nå handler det bare om å få satt all kompetansen ut i praksis, så ikke alle de lure knepene faller i glemmeboken.

Dagens sang: Pixie Lott - Mama Do (Bimbo Jones remix)