Gjestetrening på Barry's Bootcamp Bergen :)

Søndag 25. september var Bergensvømmerne på Barry's Bootcamp for å prøve ut «Hollywoods best kept secret». Noen av oss hadde på forhånd lest litt om det, men vi var i stor grad likevel uvitende da vi troppet opp ved bystasjonen litt før kl 13. Vi trengte ikke å lure veldig lenge.

Tage Flugeim, som sammen med Linn Herland har hentet med seg konseptet over dammen fra USA, sendte oss opp på high tech-tredemøllene, og lot oss varme opp i ca 2 minutter. Derfra og ut var det hæla i taket og full rulle hele veien. Treningen Tage kjørte for oss gikk med 3 runder med 10 min med intervaller på møllen og 10 minutter med knalltøff styrke. Etter første runde med intervaller var jeg og Hanne enige om at vi gledet oss til å komme over på styrkedelen, og etter 10 minutter med styrke, kunne vi nesten ikke vente med å komme oss tilbake på møllen igjen. Og verken intervallene eller styrkedelen ble noe lettere etter hvert heller.

Opplegget var knallhardt, selv om man hele tiden fikk anledning til å tilpasse for eget nivå. Det var bare ingen som var interessert i å tilpasse noe særlig der vi hele tiden ble pushet, både av å kaste et blikk bort på hastigheten på tredemøllen til naboen, og ikke minst på grunn av de stadige motivasjonsropene til Tage. Det hele føltes som å ha en økt med personlig trener, bare at man gjorde det som et lag. Når vi i tillegg legger til belysning som om vi var på nattklubb, og herlig musikk som fikk deg til å yte enda litt ekstra, var det ikke rent lite treningsutbytte vi stod igjen med da 60 minutter hadde gått. Til og med Lise kunne understreke at hun for ca første gang i sitt liv hadde blitt skikkelig svett på en trening mens Simen på sin side trodde han fant en tørr flekk på t-skjorten sin mellom all svetten, noe som bare viste seg å være lyset som spilte han et puss.

Nå er det klart at det ikke kun holder at en trening er hard, da kunne man like gjerne ha gjort spensthopp kontinuerlig i en time og sett hvor sliten man hadde blitt av det. Det Bootcampen har i tillegg til sinnsykt effektiv trening er at det er så utrolig GØY å trene der. Hvis de andre instruktørene er i nærheten av like flinke som senterleder Tage, vil hver eneste trening være en lek, selv om det er den hardeste leken du noengang kommer til å oppleve. Dessuten bidrar stemningen fra belysningen og musikken til at dette blir en trening helt utenom det vanlige.

Etter hva jeg kunne se og høre under og etter treningen idag, føler jeg meg ganske sikker på følgende:

• Samtlige av oss var laaaangt over gjennomsnittet slitne, og ikke minst svette
• Samtlige av oss hadde det kjempekjekt
• Samtlige av oss har lyst til å komme tilbake til Barry's Bootcamp Bergen

 Neste gjestetrening: Crossfit Bergen

Duftlys og flatpakker

Under en svipptur til Åsane for å fikse tv på Elkjøp i forrige uke, fikk jeg et flashback til en av de tidligere gangene jeg har befunnet meg på den siden av byen mellom de 7 fjell - IKEA-turen fra helvete.

Historien begynner som en helt vanlig dag kort tid etter man har flyttet til ny leilighet: Jeg skulle på IKEA for å kjøpe en hylle. So far so good. Jeg var til og med rimelig kjapp, og lot meg ikke distrahere fra målet mitt med turen, verken av søte puter eller fine lamper. Var selvfølgelig nær ved å gå på en smell i duftlysavdelingen, men gikk styrket gjennom kassen, med den tidligere omtalte hyllen som eneste kjøp, mildt sagt knallfornøyd med den minimale tidsbruken. Så begynte problemene.

Dersom man er på IKEA og anskaffer seg noe som er større enn... noe stort, (Beklager at metaforene ikke er på plass idag) bør man ha vært forutseende nok til å ha en plan for hvordan man skal bringe gjenstanden med seg hjem. Det hadde jeg også, for så vidt. "Jeg tar den under armen og legger den i midtgangen på bussen jeg!" Svenskesjappa skryter jo ustanselig av de flatpakkete vidundrene sine, så det var jo intet annet enn rimelig at jeg skulle klare å drasse den med meg et par hundre meter. Joda, flatpakket var den, men i dimensjonene hundre meter lang og akkurat litt for bred til at jeg kunne ta den under armen. I tillegg veide den like mye som en høygravid flodhest.

Jeg har aldri vært av typen til å gi opp, så jeg prøvde nå ca syv og et halvt tusen muligheter for å bære/trekke/drasse/kaste pakken bortover mot bussterminalen, men da jeg 2 timer, 3000 kcal, 8 telefonsamtaler til mamma, kompiser med bil (som var utenlands/på skolen/uten bil for øyeblikket), taxisentralen (handicaptaxien er opptatt), mamma et par ganger til, og ubegrensete mengder bannskap senere hadde forflyttet meg nøyaktig 17,26 meter nærmere målet, var det med såre muskler og tårer i øynene at jeg til slutt kastet inn håndkleet. Hvor var hverdagsheltene??

Heldigvis er min mamma verdens største hverdagshelt, så da veslejenta ringte en siste gråtkvalt gang og varslet om at hun skulle bosette seg på parkeringsplassen på IKEA, tok mor tak og tilbød seg å sponse hjemkjøring av hyllen. Det betydde ingenting at hjemkjøringen var betydelig dyrere enn den usle hyllen jeg hadde dratt for å kjøpe, da jeg hadde sanket nok sympatipoeng for ni liv etter å ha jukket hyllen frem og tilbake over asfalten i timesvis uten noen imponerende resultater å vise til.

Kort tid senere var transporten bestilt, jeg satt på bussen på vei hjem og kunne endelig puste lettet ut i visshet om tre ting:

1. Flatpakking er kun praktisk dersom du har et kjøretøy å frakte pakkene hjem med. Helst et motorisert kjøretøy.
2. En liten tur på IKEA er ALDRI en liten tur på IKEA. Du ender opp med å bruke hundrevis av kroner mer enn du hadde tenkt, enten det er på duftlys og servietter, eller for å motvirke arbeidsledighet for menn i tyveårene med førerkort klasse B.
3. Jeg har verdens beste mamma!