For tredje gang etter jeg flyttet til Bergen, har nå kodebrikken min til nettbanken sluttet å virke. Det vil si, det er ikke den samme kodebrikken som har gått i stykker gang på gang, men tre uavhengige kodebrikker som bare bryter sammen i mitt nærvær. Etter den andre kodebrikken gikk i stykker, fikk jeg beskjed av banken om å la den ligge hjemme i en skuff. Selv om de egentlig er laget for å tåle en god del påkjenninger, lever jeg tydeligvis way to wild for den stakkars innretningen.
Roten til alt ondtPå tross av at jeg syntes det virket litt upraktisk, la jeg, pliktoppfyllende som jeg er, kodebrikken igjen i en boks på rommet mitt. Men da jeg skulle betale et par regninger her om dagen, var helvete løs igjen. Kodebrikken satte, som sine forgjengere, i gang med å spy ut feil koder. Jadda. Det er ikke noen stor sak for meg å ta en kjapp telefonsamtale til banken. Ei heller er det problematisk å vente et par dager på at en ny kodebrikke skal komme i posten. Det er bare så håpløst typisk, og ikke minst komisk, at denne typen ting skjer med meg, uansett hvilke forholdsregler jeg tar. Jeg ler mer enn jeg gråter.
Et stort lyspunkt er at banken gjør opp for det de mangler på den tekniske siden med mer personlige midler. Kundebehandlerne i Sparebanken Hedmark er utrolig snille, hjelpsomme og profesjonelle, og jeg tar meg selv i å nesten takke for praten før vi avslutter samtalen. Det hadde ikke skadet om jeg hadde hatt en slik kundebehandler til å ordne opp i små og store problemer også ved andre sider av livet.
Dagens sang: Lily Allen - 22
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar