Ulympiske leker

Lørdag ettermiddag var satt av i avslapningens tegn, og jeg tror ikke jeg er alene om å synes at det å se på andre slite seg ut gjør hvileopplevelsen enda bedre. I hvert fall hvis man har gjort seg fortjent til den på forhånd.

Mens jeg lå på sofaen og så på Norges beste skiskytere skyte seg lettere bort, kom jeg dog nok en gang til å tenke på at en del av verdens olympiske idretter jo må ha blitt til i et kreativt øyeblikk på et veldig fuktig nachspiel. Jeg nevner:
Synkronsvømming: Dansing til musikk i vann. Helst synkront - derav det originale navnet - men finnes visstnok også som individuell gren. Kan ha en lett hypnotiserende effekt når det utføres godt, dog er det ingen fare for det her i landet - her er kvaliteten så laber at NM-medaljene tidvis ikke kan deles ut.
Bridge: Jeg må innrømme at jeg ikke er sånn altfor stø på reglene her, men det er et KORTSPILL. Jeg har ikke noe imot at folk tjener penger på dette, men å bruke god sendetid på Eurosport til overføring av BridgeEM/VM kvalifiserer for å få smake albue.
Kombinert: Skihopp og langrenn - satt sammen. Det de har til felles er fottøyet og at det foretrukne terrenget er snø. Ellers er det ikke en altfor logisk kombinasjon, og det kommer ikke som noen stor bombe at dette er en av verdens desidert minste idretter (har et vagt minne om at det er sånn omtrent 17 deltakerland i et OL).
Skiskyting: Altså ski. Og skyting. Sammen. En enda mindre logisk team-up enn kombinert, dog med uante muligheter. Har stort potensiale for økt publikumsinteresse hvis deltakerne begynner å skyte på hverandre. Et mer naturlig valg av ammunisjon ville kanskje vært snøballer, men jeg kan slå meg til ro med paintballpatroner. Også, som den oppvakte leser antakelig allerede har oppdaget, det eneste eksempelet på listen jeg noensinne kan tenkes å se på frivillig.
Skiorientering: Åh, herre. Mulig noen av landets skiorientører(?) føler seg støtt nå (eller alle tre for den saks skyld), men dette er en legendarisk teit idé. MAN SER JO HVOR DE ANDRE HAR GÅTT! Slutt å bruke penger på dette tøvet og fyll heller et basseng et eller annet sted. Makan.

Jeg ser at den lille listen min bærer et stort preg av vinter"idrettene", og det er mye mulig at det bunner i at jeg er miljøskadet etter å ha drevet med en sommeridrett i mange mange år. På den andre siden har jeg mest sannsynlig bare rett. Men jeg kan knapt tenke meg noen som har det mer moro på jobben enn dem som har stått for idéene til disse grenene - bortsett fra kanskje manusforfattere til såpeoperaer. Tomeito tomato. Hvis jeg hadde fått betalt for å komme opp med slike idéer, måtte vi arrangert OL hvert eneste år, for å si det sånn. Kanskje like greit at jeg har valgt en annen yrkesgren.

Neste gang: Et dypdykk i lagidrettenes likheter og forskjeller. Eller ikke.

PS: Er fullt klar over at neppe alle disse er olympiske idretter, men enkelte ting trenger ikke å komme i stor skala for å være tåpelig og fortjente likevel en plass på listen.

Visste du at...?

Nå tenkte jeg at det var på tide å oppdatere kjapt om et par ting jeg har funnet ut om meg selv i løpet av det siste året - Siri fra 2011 til 2012 på en måte. For ikke å kjede vettet av dere (eller meg) holder jeg meg til noen ytterst få stikkord og punkter denne gangen, men jeg går aldri lei av å snakke om meg selv, så det kommer vel mer senere tenker jeg. Det er jo ikke akkurat som jeg har noe samfunnsoppdatert å skrive om på denne bloggen uansett. Så altså, litt mer om meg idag:

Jeg har blitt megadistré, litt sånn forskrudd professor av den snille typen (foreløpig). Dette inkluderer at jeg har rotet bort nøklene mine igjen, aldri husker hvor jeg legger ting selv om de har faste plasser, bommer på tidspunktet styrketimen jeg skal på begynner (nevnte jeg at jeg skulle HOLDE den?), samt å møte opp som aerobicinstruktør med to forskjellige sko. Det er to mulige forklaringer som kan dekke det ovennevnte: Enten er hodet mitt altfor fullt eller veldig veldig tomt.

Jeg har blitt handicappet - heldigvis relativt velfungerende. Med en skulder som holder meg våken på dårlige dager, har livet mitt endret seg noe. Oppdagelsen om at det spesielt er svømming som trigger smertene, gjør det sådan noe problematisk å være svømmer. Jeg er dog ved godt mot, og har brukt tiden min til å bygge opp svake sider med landtrening og lignende i stedet, og jeg tror at jeg er inne på noe lurt nå. Det viktigste jeg har lært av dette er at søvn absolutt ikke er oppskrytt, og jeg skal bruke året 2086 til å sove inn alt jeg har gått glipp av resten av livet mitt.

Jeg hadde inntil for kort tid siden glemt hvordan jeg regner ut ting med penn og papir. Kalkulatorer og datamaskiner har gjort meg tilnærmet hjelpeløs, så her måtte det skjerpings til. Nå har jeg minnet meg selv på både ganging og deling med store tall, slik at jeg stiller noe sterkere i en matte-fight hvis det skulle dukke opp. Og i min nørdeverden er det ikke så usannsynlig at det gjør akkurat det.

Jeg har sett en hel episode av "Jakten på kjærligheten", men det vil jeg ikke si noe mer om. Fikk dessuten et plutselig behov for å gå og vaske meg.

Det var alt for nå. Imorgen tidlig står svømmetrening, styrketrening, AktivCore30 og SeniorStyrke på planen før klokken 11, så det begynner å bli på tide å finne loppekassa. God natt :)

Kjerringtrening?

Åh HEIANE så tungt aerobic egentlig kan være. Etter en periode fra like før jul og frem til nå hvor jeg har fokusert mest på styrke, bevegelighet og løping som supplement til svømmetreningen, hadde jeg igår min første aerobictime på en god del uker. For sikkerhets skyld skulle det også være 40 minutter med trinn - som en innøving til rulleringstimen jeg skal ha på lørdag. Og naiv som jeg var, trodde jeg det skulle gå helt fint. "Som å sykle", tenkte jeg.

Det var ikke som å sykle. Det var hardt på alle måter jeg hadde glemt at det kunne være hardt på. I utgangspunktet har jeg prøvd så godt jeg kan å legge programmet for denne timen opp som en "lilla" time, som på Aktiv365-språket betyr "Morsom og inspirerende kondisjonstrening med trinnkombinasjoner. Passer for deg som liker litt høyere krav til koordinasjon"." Men da min kropp ikke er designet for "høyere krav til koordinasjon", ender det jo opp med at trinnkombinasjonene blir litt enklere, og treningen dermed desto hardere. Så det kan jeg love alle som drister seg opp på Paradis lørdag morgen - dere får trent! Og det får jeg også. For den største utfordringen som gruppetreningsinstruktør, spesielt i sal, er å være stor og tydelig i bevegelsene, samtidig som du skal være i stand til å gi tegn og beskjeder, og det er døøøøøden. (Men gøy likevel!)

"Vi tar en liten drikkepause", er en setning jeg brukte unormalt mye igår. Selv til meg å være, for jeg er glad i vann. Men dette er altså bare en annen måte for instruktøren å skaffe seg en sårt etterlengtet pustepause, uten å miste ansikt av den grunn - vi skal jo være topptrente! Men det hjalp jammen ikke stort, for idag er jeg ikke bare øm i leggene (som jeg for øvrig forventet etter å ha trampet rundt på gulvet inn i evigheten og forbi), men helt knust i setemuskulaturen og sliten i ryggen. Og jeg trener 25-30 timer i uken i normale uker, så her er det snakk om rimelig god belastning. Men aerobic er jo selvfølgelig mye hva du gjør det til selv, og hvis du ikke liker å bli sliten, så klarer du sikkert det også, men hvis du vil bruke det til trening, så er ikke det bare effektivt for gamle kjerringer. Da går i så fall aldersgrensen for overgang til kjerring ved 25-års alder.

Ch-ch-ch-changes

Forandringer er skumle saker. Selv om jeg liker å prøve å late som jeg egentlig har en tilfreds "go-with-the-flow-attitude", tror jeg ikke at jeg lurer så altfor mange. De som kjenner meg vet at jeg er en av dem som får stigende puls og svettetokter bare facebook skifter design (og dette er noe de, til min store skrekk, gjør altfor ofte), og det sier seg selv at forandring på ting som er noe viktigere enn facebook gir enda sterkere utslag. Sånn som denne bloggen. Den SER kanskje lik ut, men Blogger har endret designet på administrasjonssiden, og da har ikke jeg turt å trykke meg innpå. Så dette er bare meg som sier hei, og at jeg prøver å tøffe meg opp til å skrive mer senere. :)

Ready, Set, ACTION

Når eksamener og død og fordervelse fra eksamenstid endelig er over, er det på tide å begynne å tenke fremover igjen. Det tar alltid litt tid å ta seg inn igjen etter en sånn utladning som en eksamen er. Jeg har til og med lurt på om det tar lenger tid for meg, siden jeg kanskje leser litt mindre enn mange andre. Karma vil noen kalle det.

Den siste krampelesingen jeg hadde frem til praktisk øyeeksamen idag, ble til og med enda mer amputert av den enkle grunn at det eneste jeg klarte å tenke på var trening. Svømmetrening, styrketrening, løpetrening, you name it. Jeg har brukt de siste timene mens jeg har ligget i fosterstilling på sofaen til å visualisere og ikke minst fantasere om treningsdagen lørdag 15. oktober. :)

Planen lyder som følger:
7-9: Svøm
9.15-10: Styrkecoach Bergensvømmerne
11-12: Styrkecoach egen "kunde"
12-13: EGEN STYRKE! Woohoo! Ser for meg den sykeste ryggtreningen med blant annet hang-ups til utmattelse. Kunne ikke ha gledet meg mer, og det er tanken på DENNE treningen som har fått meg gjennom jernmangel, skadeproblematikk, og ikke minst eksamen.
SÅ:
16-17: Barry's Bootcamp!! Fullkropp og mølle. Bare for å være sikker på at jeg holder døgnrytmen og legger meg tidlig. Burde ikke være noe problem da jeg sovnet ca kl 19 forrige gang jeg var der. Når jeg i tillegg skyter meg selv i foten (eller ryggen) ved å trene styrke tidligere på dagen også, så er den saken biff. Nam. Biff.

Mulig jeg tar gledene på forskudd, men jeg sier det likevel: Back in business! :)

Gjestetrening på Barry's Bootcamp Bergen :)

Søndag 25. september var Bergensvømmerne på Barry's Bootcamp for å prøve ut «Hollywoods best kept secret». Noen av oss hadde på forhånd lest litt om det, men vi var i stor grad likevel uvitende da vi troppet opp ved bystasjonen litt før kl 13. Vi trengte ikke å lure veldig lenge.

Tage Flugeim, som sammen med Linn Herland har hentet med seg konseptet over dammen fra USA, sendte oss opp på high tech-tredemøllene, og lot oss varme opp i ca 2 minutter. Derfra og ut var det hæla i taket og full rulle hele veien. Treningen Tage kjørte for oss gikk med 3 runder med 10 min med intervaller på møllen og 10 minutter med knalltøff styrke. Etter første runde med intervaller var jeg og Hanne enige om at vi gledet oss til å komme over på styrkedelen, og etter 10 minutter med styrke, kunne vi nesten ikke vente med å komme oss tilbake på møllen igjen. Og verken intervallene eller styrkedelen ble noe lettere etter hvert heller.

Opplegget var knallhardt, selv om man hele tiden fikk anledning til å tilpasse for eget nivå. Det var bare ingen som var interessert i å tilpasse noe særlig der vi hele tiden ble pushet, både av å kaste et blikk bort på hastigheten på tredemøllen til naboen, og ikke minst på grunn av de stadige motivasjonsropene til Tage. Det hele føltes som å ha en økt med personlig trener, bare at man gjorde det som et lag. Når vi i tillegg legger til belysning som om vi var på nattklubb, og herlig musikk som fikk deg til å yte enda litt ekstra, var det ikke rent lite treningsutbytte vi stod igjen med da 60 minutter hadde gått. Til og med Lise kunne understreke at hun for ca første gang i sitt liv hadde blitt skikkelig svett på en trening mens Simen på sin side trodde han fant en tørr flekk på t-skjorten sin mellom all svetten, noe som bare viste seg å være lyset som spilte han et puss.

Nå er det klart at det ikke kun holder at en trening er hard, da kunne man like gjerne ha gjort spensthopp kontinuerlig i en time og sett hvor sliten man hadde blitt av det. Det Bootcampen har i tillegg til sinnsykt effektiv trening er at det er så utrolig GØY å trene der. Hvis de andre instruktørene er i nærheten av like flinke som senterleder Tage, vil hver eneste trening være en lek, selv om det er den hardeste leken du noengang kommer til å oppleve. Dessuten bidrar stemningen fra belysningen og musikken til at dette blir en trening helt utenom det vanlige.

Etter hva jeg kunne se og høre under og etter treningen idag, føler jeg meg ganske sikker på følgende:

• Samtlige av oss var laaaangt over gjennomsnittet slitne, og ikke minst svette
• Samtlige av oss hadde det kjempekjekt
• Samtlige av oss har lyst til å komme tilbake til Barry's Bootcamp Bergen

 Neste gjestetrening: Crossfit Bergen

Duftlys og flatpakker

Under en svipptur til Åsane for å fikse tv på Elkjøp i forrige uke, fikk jeg et flashback til en av de tidligere gangene jeg har befunnet meg på den siden av byen mellom de 7 fjell - IKEA-turen fra helvete.

Historien begynner som en helt vanlig dag kort tid etter man har flyttet til ny leilighet: Jeg skulle på IKEA for å kjøpe en hylle. So far so good. Jeg var til og med rimelig kjapp, og lot meg ikke distrahere fra målet mitt med turen, verken av søte puter eller fine lamper. Var selvfølgelig nær ved å gå på en smell i duftlysavdelingen, men gikk styrket gjennom kassen, med den tidligere omtalte hyllen som eneste kjøp, mildt sagt knallfornøyd med den minimale tidsbruken. Så begynte problemene.

Dersom man er på IKEA og anskaffer seg noe som er større enn... noe stort, (Beklager at metaforene ikke er på plass idag) bør man ha vært forutseende nok til å ha en plan for hvordan man skal bringe gjenstanden med seg hjem. Det hadde jeg også, for så vidt. "Jeg tar den under armen og legger den i midtgangen på bussen jeg!" Svenskesjappa skryter jo ustanselig av de flatpakkete vidundrene sine, så det var jo intet annet enn rimelig at jeg skulle klare å drasse den med meg et par hundre meter. Joda, flatpakket var den, men i dimensjonene hundre meter lang og akkurat litt for bred til at jeg kunne ta den under armen. I tillegg veide den like mye som en høygravid flodhest.

Jeg har aldri vært av typen til å gi opp, så jeg prøvde nå ca syv og et halvt tusen muligheter for å bære/trekke/drasse/kaste pakken bortover mot bussterminalen, men da jeg 2 timer, 3000 kcal, 8 telefonsamtaler til mamma, kompiser med bil (som var utenlands/på skolen/uten bil for øyeblikket), taxisentralen (handicaptaxien er opptatt), mamma et par ganger til, og ubegrensete mengder bannskap senere hadde forflyttet meg nøyaktig 17,26 meter nærmere målet, var det med såre muskler og tårer i øynene at jeg til slutt kastet inn håndkleet. Hvor var hverdagsheltene??

Heldigvis er min mamma verdens største hverdagshelt, så da veslejenta ringte en siste gråtkvalt gang og varslet om at hun skulle bosette seg på parkeringsplassen på IKEA, tok mor tak og tilbød seg å sponse hjemkjøring av hyllen. Det betydde ingenting at hjemkjøringen var betydelig dyrere enn den usle hyllen jeg hadde dratt for å kjøpe, da jeg hadde sanket nok sympatipoeng for ni liv etter å ha jukket hyllen frem og tilbake over asfalten i timesvis uten noen imponerende resultater å vise til.

Kort tid senere var transporten bestilt, jeg satt på bussen på vei hjem og kunne endelig puste lettet ut i visshet om tre ting:

1. Flatpakking er kun praktisk dersom du har et kjøretøy å frakte pakkene hjem med. Helst et motorisert kjøretøy.
2. En liten tur på IKEA er ALDRI en liten tur på IKEA. Du ender opp med å bruke hundrevis av kroner mer enn du hadde tenkt, enten det er på duftlys og servietter, eller for å motvirke arbeidsledighet for menn i tyveårene med førerkort klasse B.
3. Jeg har verdens beste mamma!

Flinke Henriette

Norgesrekordholder på 50 fri for damer. Solstråle. Inspirator.

Rusk i forgasseren

Mikrobølgeovn - check

Kontakt til mikrobølgeovn - negative

TV - check

Riks-TV-dekoder - check

Evne til å koble disse sammen - negative

Uttrykket: "Går det ikke med makt, så går det med mer makt", er lettest å bruke på ting du faktisk eier selv. Nå som Elin har kjøpt seg ny TV, og vi sliter litt med å få presset ting in CAM-porten eller hva det nå heter, så er jeg bittelitt ukomfortabel med å gi alt jeg har av kraft for å få det til. Elektriske gjenstander virker så skjøre, og hadde vi vært litt lure, så hadde vi snekret bildekassa i stedet. For å være helt ærlig, så hadde vi sikkert fått inn Riks-TV like bra på den.

Som jeg har nevnt tidligere, så bor vi ikke akkurat langt unna tv2-bygget, noe vi blant annet merker ved at Davy Wathne prøver å kjøre oss i hjel på vei til og fra jobb. Men er det da så mye å be om at vi skal få inn tv2 skikkelig? Vi mottar signaler fra arabiske såpeoperaer med større klarhet enn God Kveld Norge, noe som ikke hadde vært så altfor frustrerende hvis vi hadde kunnet arabisk, i og med at det sånn omtrentlig er samme greia, om du spør meg. Bortsett fra at Dorthe Skappel ikke akkurat kler seg i hijab.

Men tross alt er det med tv2 et kronisk problem hjemme hos oss. Det som derimot ikke er, eller i det minste ikke burde være, et kronisk problem er å få inn et eller annet. Hva som helst. Vi har prøvd lirking, små mengder brute force og litt kvinnelist, men er ikke helt i mål med greiene ennå. Planen nå er å gi det en dag eller to til, og deretter etterlyser vi en med ikke fullt så begrensede tekniske evner som det vi innehar her i Tøsegaten til å bidra med en hånd eller to. Lønnen vil hovedsakelig bestå av en varm kopp te, og litt hyggelig sosialt samvær med 4 ypperlige eksemplarer av sunn norsk ungdom. Okey, 3 sunne og Elin. ;)

Full søknad med bilde, samt CV, kan overleveres i kommentarfeltet.

AF - Anonyme Foredragsholdere

Hei, mitt navn er Siri, og jeg har et problem med å opptre i forsamlinger. Eller i det minste, har jeg hatt et problem med det. Nå er jeg for dum til å huske hvor ubehagelig det tidvis har vært, og dermed har jeg slått meg til ro med at det egentlig kan være ganske kjekt. Men som sagt - slik har det ikke alltid vært.

Barneskolen var ok, for der visste jeg alltid hva jeg ville si, og jeg likte ikke minst veldig godt å opptre og vise meg frem, enten jeg skulle synge eller danse eller snakke eller hva det skulle være. Hva alle andre syntes ga jeg blanke i. Disse herlige årene før selvbevisstheten slår inn...

Så kom ungdomsskolen, og plutselig ble det superviktig at de som fulgte med ikke syntes det du sa eller gjorde var teit. Haken ved dette er at ALLE er teite på ungdomsskolen! Lærerne er selvfølgelig teite, de i klassen som ikke er i din nærmeste sirkel er überteite, og de i den nærmeste sirkelen er sånn egentlig også rimelig teite, spesielt hvis de har flere miss sixty-bukser enn deg. Hvor uendelig teite foreldre er, har jeg ikke tenkt å gå inn på en gang. Det blir for teit.

Aaanyway, så måtte jeg jo likevel holde fremlegg på ungdomsskolen, ettersom "det er teit" etter sigende ikke er en god nok grunn til å slippe. Og selv om jeg syntes det var ubehagelig å være på utstilling, så skulle jeg likevel på død og liv gjøre ting annerledes enn alle andre, men du vet - fake it 'till you make it. Jeg tviler på at det er så altfor mange andre niendeklassinger som har valgt å ha årsprosjekt om Pokémon. Eller holdt engelskfremlegg med et knust pepperkakehus som scene og dinosaurkjeks med smurfestemmer som hovedpersonene. Ja, det finnes nok mer anonyme måter å gå frem på, spesielt i en periode hvor det å stikke seg frem er den 8. dødssynden. Det hele førte jo til at jeg forsøkte å jobbe litt med anonymiteten min på videregående, noe som gav meg squat å skrive om i dette innlegget - ergo hopper vi elegant over den biten.

De siste årene har jeg derimot oftere og oftere havnet i situasjoner hvor jeg ikke bare MÅ snakke foran andre, men jeg blir faktisk BETALT for å gjøre det. Og å stå foran noen med et budskap å formidle og vite at de som er der for å høre på deg faktisk ER DER FOR Å HØRE PÅ DEG, er ikke ok, det er ikke greit, det er faktisk ganske så fantastisk. Enten det gjelder å holde foredrag for juniorsvømmerne i BS-systemet, ha spinning- eller aerobic-timer, holde foreldremøter(!) eller hva det enn skulle være, så har det å være midtpunkt blitt noe som føles naturlig igjen. Den lille ekshibisjonisten i meg som stortrivdes i barndomsårene har begynt å titte frem igjen etter 15 år i dvale. Ikke et år for tidlig med andre ord.

Men jeg skulle faktisk et sted med dette innlegget, tro det eller ei. For de aller aller fleste har en liten ekshibisjonist i seg som bare verker etter å komme frem og bli sett, men man er så innmari redd for hva "alle andre" kommer til å si hvis man tør å stikke seg litt frem. Tipset mitt er rett og slett: "Get over it"! Kom over selvhøytideligheten og frykten for å gjøre feil! Alle gjør feil, og de fleste foredrag blir bare morsommere av det. Ingen liker dem som er (tilsynelatende) feilfrie, vi blir bare grønne av misunnelse og ønsker dem dit peppern gror. Nei, det er mye bedre å være ekte, og modig, og full av "feil", og jo fortere vi innser det, jo bedre har vi det med oss selv.

Mvh
Moralprekenkommisjonen