Oppdatering fra påskeleir i Esbjerg

Da er vi snart gjennom første syklus på leiren, og det er ikke så mange muskler i kroppen som har noe særlig igjen å gi. Men motet holdes oppe og det er deilig å kjenne at man lever. Eller dør. Litt ettersom hvordan man ser det.

Mobilblogging er ikke noe jeg er veldig kjent med, men tenkte jeg skulle prøve å vise frem bøkene jeg leser og har lest mens vi har vært her i Danmark. Med bilde og greier. Hvis dette fungerer skal jeg bli rosablogger med 648 innlegg per dag. Om maten min. Eller kanskje ikke.

Bybanen torsdag kveld

Jenta med boblejakken som skriver meldinger. Med en pelskrage som klør mot kinnet og gjør at hun innimellom rister vilkårlig på hodet for å hindre kontakt mellom hud og pels. Hendene er derimot opptatt med tastingen.

Guttegjengen som høylytt planlegger kveldens pubrunde. Brød og vin er første stoppested, for der har de mat og billig øl. Men fine damer, det har de ikke.

Den gamle damen som av og til snur seg brydd mot guttene. Som skrur litt på høreapparatet så det synger i veggene. Om hun prøver å høre mer eller mindre er det ingen som vet.

Mr. tall, dark and handsome som hører på musikk med et dårlig isolert headset. Som tramper rytmen med de gigantiske joggeskoene, som antakelig har vært hvite. For lenge siden.

De to østeuropeiske narkomane med klassisk knekk i knærne, caps og boblejakke som prøver å samle inn penger i en pappkopp fra Narvesen. Som bærer livet sitt med, pakket ned i en pose fra Kiwi.

Amøbenørden som sitter på en bane som går mye senere enn planlagt fordi hun la igjen nøklene laaaangt langt hjemmefra. Som ennå ikke vet at hjemme venter en bukett tulipaner på å bli satt i vase.

Ulympiske leker

Lørdag ettermiddag var satt av i avslapningens tegn, og jeg tror ikke jeg er alene om å synes at det å se på andre slite seg ut gjør hvileopplevelsen enda bedre. I hvert fall hvis man har gjort seg fortjent til den på forhånd.

Mens jeg lå på sofaen og så på Norges beste skiskytere skyte seg lettere bort, kom jeg dog nok en gang til å tenke på at en del av verdens olympiske idretter jo må ha blitt til i et kreativt øyeblikk på et veldig fuktig nachspiel. Jeg nevner:
Synkronsvømming: Dansing til musikk i vann. Helst synkront - derav det originale navnet - men finnes visstnok også som individuell gren. Kan ha en lett hypnotiserende effekt når det utføres godt, dog er det ingen fare for det her i landet - her er kvaliteten så laber at NM-medaljene tidvis ikke kan deles ut.
Bridge: Jeg må innrømme at jeg ikke er sånn altfor stø på reglene her, men det er et KORTSPILL. Jeg har ikke noe imot at folk tjener penger på dette, men å bruke god sendetid på Eurosport til overføring av BridgeEM/VM kvalifiserer for å få smake albue.
Kombinert: Skihopp og langrenn - satt sammen. Det de har til felles er fottøyet og at det foretrukne terrenget er snø. Ellers er det ikke en altfor logisk kombinasjon, og det kommer ikke som noen stor bombe at dette er en av verdens desidert minste idretter (har et vagt minne om at det er sånn omtrent 17 deltakerland i et OL).
Skiskyting: Altså ski. Og skyting. Sammen. En enda mindre logisk team-up enn kombinert, dog med uante muligheter. Har stort potensiale for økt publikumsinteresse hvis deltakerne begynner å skyte på hverandre. Et mer naturlig valg av ammunisjon ville kanskje vært snøballer, men jeg kan slå meg til ro med paintballpatroner. Også, som den oppvakte leser antakelig allerede har oppdaget, det eneste eksempelet på listen jeg noensinne kan tenkes å se på frivillig.
Skiorientering: Åh, herre. Mulig noen av landets skiorientører(?) føler seg støtt nå (eller alle tre for den saks skyld), men dette er en legendarisk teit idé. MAN SER JO HVOR DE ANDRE HAR GÅTT! Slutt å bruke penger på dette tøvet og fyll heller et basseng et eller annet sted. Makan.

Jeg ser at den lille listen min bærer et stort preg av vinter"idrettene", og det er mye mulig at det bunner i at jeg er miljøskadet etter å ha drevet med en sommeridrett i mange mange år. På den andre siden har jeg mest sannsynlig bare rett. Men jeg kan knapt tenke meg noen som har det mer moro på jobben enn dem som har stått for idéene til disse grenene - bortsett fra kanskje manusforfattere til såpeoperaer. Tomeito tomato. Hvis jeg hadde fått betalt for å komme opp med slike idéer, måtte vi arrangert OL hvert eneste år, for å si det sånn. Kanskje like greit at jeg har valgt en annen yrkesgren.

Neste gang: Et dypdykk i lagidrettenes likheter og forskjeller. Eller ikke.

PS: Er fullt klar over at neppe alle disse er olympiske idretter, men enkelte ting trenger ikke å komme i stor skala for å være tåpelig og fortjente likevel en plass på listen.

Visste du at...?

Nå tenkte jeg at det var på tide å oppdatere kjapt om et par ting jeg har funnet ut om meg selv i løpet av det siste året - Siri fra 2011 til 2012 på en måte. For ikke å kjede vettet av dere (eller meg) holder jeg meg til noen ytterst få stikkord og punkter denne gangen, men jeg går aldri lei av å snakke om meg selv, så det kommer vel mer senere tenker jeg. Det er jo ikke akkurat som jeg har noe samfunnsoppdatert å skrive om på denne bloggen uansett. Så altså, litt mer om meg idag:

Jeg har blitt megadistré, litt sånn forskrudd professor av den snille typen (foreløpig). Dette inkluderer at jeg har rotet bort nøklene mine igjen, aldri husker hvor jeg legger ting selv om de har faste plasser, bommer på tidspunktet styrketimen jeg skal på begynner (nevnte jeg at jeg skulle HOLDE den?), samt å møte opp som aerobicinstruktør med to forskjellige sko. Det er to mulige forklaringer som kan dekke det ovennevnte: Enten er hodet mitt altfor fullt eller veldig veldig tomt.

Jeg har blitt handicappet - heldigvis relativt velfungerende. Med en skulder som holder meg våken på dårlige dager, har livet mitt endret seg noe. Oppdagelsen om at det spesielt er svømming som trigger smertene, gjør det sådan noe problematisk å være svømmer. Jeg er dog ved godt mot, og har brukt tiden min til å bygge opp svake sider med landtrening og lignende i stedet, og jeg tror at jeg er inne på noe lurt nå. Det viktigste jeg har lært av dette er at søvn absolutt ikke er oppskrytt, og jeg skal bruke året 2086 til å sove inn alt jeg har gått glipp av resten av livet mitt.

Jeg hadde inntil for kort tid siden glemt hvordan jeg regner ut ting med penn og papir. Kalkulatorer og datamaskiner har gjort meg tilnærmet hjelpeløs, så her måtte det skjerpings til. Nå har jeg minnet meg selv på både ganging og deling med store tall, slik at jeg stiller noe sterkere i en matte-fight hvis det skulle dukke opp. Og i min nørdeverden er det ikke så usannsynlig at det gjør akkurat det.

Jeg har sett en hel episode av "Jakten på kjærligheten", men det vil jeg ikke si noe mer om. Fikk dessuten et plutselig behov for å gå og vaske meg.

Det var alt for nå. Imorgen tidlig står svømmetrening, styrketrening, AktivCore30 og SeniorStyrke på planen før klokken 11, så det begynner å bli på tide å finne loppekassa. God natt :)

Kjerringtrening?

Åh HEIANE så tungt aerobic egentlig kan være. Etter en periode fra like før jul og frem til nå hvor jeg har fokusert mest på styrke, bevegelighet og løping som supplement til svømmetreningen, hadde jeg igår min første aerobictime på en god del uker. For sikkerhets skyld skulle det også være 40 minutter med trinn - som en innøving til rulleringstimen jeg skal ha på lørdag. Og naiv som jeg var, trodde jeg det skulle gå helt fint. "Som å sykle", tenkte jeg.

Det var ikke som å sykle. Det var hardt på alle måter jeg hadde glemt at det kunne være hardt på. I utgangspunktet har jeg prøvd så godt jeg kan å legge programmet for denne timen opp som en "lilla" time, som på Aktiv365-språket betyr "Morsom og inspirerende kondisjonstrening med trinnkombinasjoner. Passer for deg som liker litt høyere krav til koordinasjon"." Men da min kropp ikke er designet for "høyere krav til koordinasjon", ender det jo opp med at trinnkombinasjonene blir litt enklere, og treningen dermed desto hardere. Så det kan jeg love alle som drister seg opp på Paradis lørdag morgen - dere får trent! Og det får jeg også. For den største utfordringen som gruppetreningsinstruktør, spesielt i sal, er å være stor og tydelig i bevegelsene, samtidig som du skal være i stand til å gi tegn og beskjeder, og det er døøøøøden. (Men gøy likevel!)

"Vi tar en liten drikkepause", er en setning jeg brukte unormalt mye igår. Selv til meg å være, for jeg er glad i vann. Men dette er altså bare en annen måte for instruktøren å skaffe seg en sårt etterlengtet pustepause, uten å miste ansikt av den grunn - vi skal jo være topptrente! Men det hjalp jammen ikke stort, for idag er jeg ikke bare øm i leggene (som jeg for øvrig forventet etter å ha trampet rundt på gulvet inn i evigheten og forbi), men helt knust i setemuskulaturen og sliten i ryggen. Og jeg trener 25-30 timer i uken i normale uker, så her er det snakk om rimelig god belastning. Men aerobic er jo selvfølgelig mye hva du gjør det til selv, og hvis du ikke liker å bli sliten, så klarer du sikkert det også, men hvis du vil bruke det til trening, så er ikke det bare effektivt for gamle kjerringer. Da går i så fall aldersgrensen for overgang til kjerring ved 25-års alder.

Ch-ch-ch-changes

Forandringer er skumle saker. Selv om jeg liker å prøve å late som jeg egentlig har en tilfreds "go-with-the-flow-attitude", tror jeg ikke at jeg lurer så altfor mange. De som kjenner meg vet at jeg er en av dem som får stigende puls og svettetokter bare facebook skifter design (og dette er noe de, til min store skrekk, gjør altfor ofte), og det sier seg selv at forandring på ting som er noe viktigere enn facebook gir enda sterkere utslag. Sånn som denne bloggen. Den SER kanskje lik ut, men Blogger har endret designet på administrasjonssiden, og da har ikke jeg turt å trykke meg innpå. Så dette er bare meg som sier hei, og at jeg prøver å tøffe meg opp til å skrive mer senere. :)