Egon Olsen Style

Idag er det et svømmestevne i sentralbadet som jeg gjerne skulle ha vært med på, men som jeg ikke får med meg av den enkle grunn at jeg har feber. Det finnes mange ulike grader av sykdom, men grensen jeg har satt for meg selv når det gjelder å ikke trene eller konkurrere går ved feber over 38 eller evt skade, noe som idag utelukker min deltakelse.

Akkurat nå ligger jeg i sengen oppgitt og full av selvmedlidenhet og sutrer over livets urettferdighet i eget selskap. Men det er i sånne situasjoner jeg må prøve å få vridd tankene over på andre ting. Selv om jeg er dødsgod til å synes synd på meg selv, er det også andre ting jeg kan. Treneren min sier for eksempel at alle endringer vi velger å gjøre i forhold til planen, gjør planen bedre. Det betyr at med å hvile idag har jeg ikke gått glipp av en stevnedag, men tjent en restitusjonsdag. Og når jeg først sitter med denne restitusjonsdagen, så kan jeg gjøre det beste ut av den. Jeg kan drikke varm toddy og gå med skjerf for halsen, jeg kan skylle nesen med saltvann og ha på meg tykke og gode sokker og fleecepledd med powerpuffjentene på, og jeg kan se på filmer og lese blader og sove og gjøre koselige ting til jeg blir frisk igjen.

Og DET tror jeg også vi kan kalle en plan.

Dagens sang: Karpe Diem - Sminke

F to the ERIE

Årets langbane-NM tok sykt på.

For det første blir man jo faktisk mer sliten av å svømme sakte, da f.eks. 100 fri på 1.01 i stedet for 59 tar (ingen bombe her) 2 sekunder lenger tid, og enhver som har svømt 100 fri en gang eller mer i sitt liv vet at man helst vil være uten de to siste sekundene. Da har man det ikke spesielt godt. I tillegg kommer den psykiske belastningen. Når man bruker 25-30 timer i uken på noe, både ønsker og forventer man gode resultater, og man blir ikke overraskende rimelig skuffet når disse resultatene uteblir. En av mine styrker er dog at jeg har en enorm indre motivasjon, så når det går dritt tenker jeg alltid at jeg kommer sterkere tilbake senere. Så til dere som leser dette: Jeg kommer sterkere tilbake senere.

Den opprinnelige planen var å komme sterkere tilbake allerede på NM-festen søndag kveld. Av ulike årsaker tok ikke ting akkurat fullstendig av for meg denne gangen, men jeg fikk i hvert fall testet at morsinstinktet mitt er intakt og at jeg fremdeles er i stand til å døgne, selv om russetiden min var over for lenge siden. 27 timer i strekk uten søvn er det lenge siden sist jeg hadde, noe jeg også har fått merke: Idag er det fredag, og første dag siden NM jeg har våknet av meg selv før kl. 10. Litt sliten og trøtt? Jepp.

Men det er sommerferie, og it's aaaaaaall good.

Melding til mr. SUV på furubergveien idag:

Selv om bilen din er større enn min, betyr ikke det at du har ditt eget sett trafikkregler som gjelder kun for deg. Her i Norge forventes det at man kjører med BEGGE hjulene på høyre side av den gule midtstripen. Håper dette klargjorde litt for deg. Ha en fortsatt god dag.

Sommerferie!!!

Og DET kan ingen ta fra meg!

Kommer sterkere tilbake når jeg føler for det. ;)

4 grunnleggende regler for å gå Stoltzen som alle BURDE kunne (men ikke alle kan)

Først en liten intro for dem som av ulike grunner ikke kjenner til Stoltzen:

Stoltzen er den "korteste" veien opp den første delen av Sandviksfjellet. Med korteste snakker vi luftlinje, for veien er en steintrapp av typen BRATT. Det fremste formålet med denne installasjonen synes å være å fremkalle enorme mengder melkesyre i beina, samt å gi folk muligheten til å måle max-puls. Hver gang de går. Hele veien.

Denne marerittløypa har blitt løpt opp av den nå avdøde bakkeløperen Jon Tvedt på tiden 8.13. Altså 8 minutter og 13 sekunder (til sammenligning har undertegnede en personlig rekord på ca 17 minutter). Denne tiden fikk han første gangen han løp opp, og han har som mange andre pekt på at det antakelig var fordi han ikke ante hva han gikk til. For Stoltzen er for dem som opplever et forbigående øyeblikks galskap, og tenker at det er en flott ting å gjøre en søndag formiddag. Det er ikke det.

Uansett hvor fort eller sakte du går, blir du like uendelig sliten. Jeg har drevet organisert trening i et titalls år, og kan med hånden på hjertet si at dette er det verste jeg kan tenke meg av fysisk utfoldelse. Følelsen ca 10 minutter etter du er oppe, når du har roet deg ned og fått tid til å bli stolt av deg selv, er supergod. Ellers er dette et rent helvete fra start til slutt. Men det er noe som kan gjøre denne opplevelsen enda verre: Folk uten respekt for de uskrevne reglene. Derfor har jeg nå listet dem opp her, slik at "jeg visste ikke bedre" ikke lenger er en gyldig grunn for å oppføre seg som en idiot i steintrappa.

Gates of Hell

1. De som går OPP har forkjørsrett. Det er oppover vi tar tiden, og ingen er interessert i å høre hvor fort du gikk NED trappene. Det blir litt som å klatre opp vannsklier midt i rushet: Dumt, farlig og unødvendig. Skal du ned, kan du gå veien rundt. Punktum.

2. Hvis noen går fortere enn deg, slipper du dem forbi. Hastigheten dette skal foregå i, avhenger av hvor fort du blir tatt igjen. Hvis noen går dobbelt så fort som deg, viker du på stedet. Dersom det er snakk om små marginer, kan du gå en "omvei" i en av svingene slik at de som kommer bakfra kan kaste seg forbi.

3. Hvis du har med deg barn opp Stoltzen, er det ditt ansvar å sørge for at de følger punkt 2.

4. Dersom du ønsker å bære et piano (eller andre dertil uegnete gjenstander) opp steintrappene (som et par over gjennomsnittet forstyrrete folk allerede har gjort), kan du gjøre dette utenfor rushet. Natten er et godt alternativ.

Takk for oppmerksomheten.

Dagens sang: Fergie - Barracuda

D-dagen

Dette er kanskje en litt creepy ting å si, men jeg liker å sitte i byen en søndag formiddag og se på folk gå the walk of shame hjem etter nattens strabaser. Det er ikke akkurat vanskelig å se hvem som er fornøyd med fangsten, og hvem som aller helst vil hjem og glemme hele greia. Noen smiler og går med spenst og glede i stegene, selv om påkledningen er gårsdagens krøllete kjole, halvveis utsmurt sminke og høye hæler i hånden i stedet for på bena. Formen har antakelig vært bedre, og hodepinen banker på med jevne mellomrom, men det er for øyeblikket glemt, og vil neppe være det klareste minnet etter denne byturen. Andre går krumbøyde og ser ned i bakken og bannskapen lyser så tydelig av dem at foreldre på søndagstur nesten holder hendene for øynene til barna når de passerer.

Det er kanskje ikke alle ting (eller folk - hihi) man har gjort her i livet som man er like stolt av, men så lenge man ikke akkurat har kost seg med kjæresten til bestevenninnen, eller skjelver i buksene av infeksjonsfrykt etter ett nattlig opphold hos en suspekt type med en luguber intimhygiene, så har man ingen grunn til å verken angre eller skamme seg. Har du lyst, har du lov, sier Narvesen. Og selv om de antakelig tenker mer i retning av is og sjokolade, vil jeg tørre å påstå at det kan utvides til å gjelde alle typer godsaker.

PS: I verste fall, vil det i lengden oftest føles bedre å angre på noe man har gjort, fremfor noe man ikke har gjort. :)

Dagens sang: MGMT - Kids

"Det er sånn med forhold: Den som er innenfor vil ut, og den som er utenfor vil inn."

I Norge har vi rykte på oss for å være så innmari frigjorte. Homofile kan gifte seg på lik linje med alle andre, og det kommer stadig frem av ulike spørreundersøkelser at vi som nasjon ikke er fremmede for sex verken med flere samtidig, eller utendørs. Likevel er det enkelte ting som fremdeles ikke regnes som spesielt akseptabelt. Man vil blant annet kunne motta mange rare blikk og opptil flere antydninger om at man har en skrantende moral, dersom man er i et såkalt åpent forhold, ettersom dette ryster hele grunnsteinen i folks oppfatning av tosomheten.

Det er mange forskere og andre fagpersoner som mener at mennesker ikke er skapt for å være monogame, noe utallige slaskete menn (og sikkert et par kvinner også) har brukt som unnskyldning i en årrekke hvis de blir fersket med både en og to og tre partnere på si. Og man skal ikke se bort i fra at det tross alt kan være noe i denne teorien, noe enkelte altså løser ved å binde seg emosjonelt først og fremst til én person, og i dette forholdet også ha muligheten til å gjøre hva man vil med hvem man vil, så lenge man kommer hjem til middag. Et åpent forhold satt på spissen.

Likevel kan man stille spørsmål ved om det ikke blir sånn at selv med klare regler for hva som er lov og ikke lov, vil en av partene før eller senere angre på beslutningen om å være fri og bundet på en gang. For det er ofte slik at selv de minst monogame av oss også er litt sjalu og eiesyke, og dermed vil ha problemer med å dele livspartneren sin med andre. Sånn sett er det nok mange som i sitt stille sinn skulle ønske at de kunne ha et åpent forhold som bare var åpent for dem. For hvem ville vel sagt nei til å få alle godene fra singellivet og kjæresteriet samtidig, a.k.a. "i pose og sekk"?

Men som sagt er dette fremdeles blant de tingene vi rynker litt på nesen av, så selv om gresset er innmari grønt på den andre siden, er det ikke nødvendigvis taktisk å spørre om verken tilllatelse til eller tilgivelse for å klatre over gjerdet. Statistisk sett vil det neppe falle i god jord.

Update: Etter flere spørsmål om saken, kan jeg herved avkrefte at det er jeg som er i et åpent forhold. Dette er altså ikke et selvbiografisk innlegg. Så vet vi det! :)

Dagens sang: Christina Aguilera - Not Myself Tonight

Like barn...

Dagens sang: Leona Lewis - Happy

Oh no, she didn't!

Jeg og Maria har fått oss ghettonavn for å lettere gli inn i Bronx-miljøet når vi en gang skal til New York. My name is Sharpay, and I'm here to play. Maria sitt er Monique, and she's a freak! Om ikke lenge har vi tenkt å ta med oss ghettopersonlighetene våre med tilhørende klesstil (jo trangere og jo mer hud, jo bedre), hårsveis (HØY hestehale - type Loddefjord-/Grorudpalme, eller rastafletter) og make-up (more is more) ut på byen hvor vi skal shake our booties på mad boom-boom-vis.

En liten preview på hva Bergen Rock City har i vente.

Mmmm-hmmm!

Dagens sang: Ying Yang Twins ft. Pitbull - Shake

NEWSFLASH!

De siste ukene har jeg begynt å møte opp litt på skolen. Det begynte litt forsiktig med de obligatoriske laboratoriekursene, og har nå gått så langt at jeg denne uken kan skryte(?) av å ha vært på skolen hver eneste dag! Riktignok ikke noe særlig mer enn to timer om dagen, men det er uansett en god del mer enn null. Det verste må jo nesten sies å være at jeg liker det litt. Jeg begynner skoledagen med å kose meg med en liten termos med kakaokaffe, litt yoghurt og et eple, og deretter holder jeg meg våken så godt som hele dobbelttimen. Spennende er det også til tider, nå når jeg ikke bare ønsker meg hjem i sengen hele tiden.

En av fordelene med å møte opp til undervisning (bortsett fra det innlysende med læring og sånt), er at man får med seg mer av tingene som faktisk foregår på skolen. Idag har jeg for eksempel deltatt i skattejakt i anledning den store bokdagen på Studia og funnet to bøker. Finner'n er vinner'n sa de. Eller, kanskje de ikke sa akkurat det, men jeg fikk nå i alle fall de to bøkene med meg hjem, for sånn var reglene i skattejakten. Jeg måtte få bittelitt hjelp av butikkdamene, ettersom det var veldig vanskelig å finne noe som helst på de overfylte hyllene, men jeg var den eneste som hadde tatt meg bryet med å lete i det hele tatt, og litt cred fortjener man jo for innsatsen!

Ellers kjenner jeg at inspirasjonen kommer sigende inn med vårsola, så det er mye som tyder på at innleggsfrekvensen kommer til å ta seg opp litt her etter hvert.

Inntil videre: Peace out. Again.

Dagens sang: Kevin Rudolph - I Made It

SAVN!!

Min bestevenn har kommet et hakk lenger i prosessen med å fremstå som en total idiot. Han har vært godt på vei lenge, men den siste tids hendelser bidrar ytterligere til inntrykket. Å skrive til noen "jeg savner deg" på melding eller mail er ikke lenger nok. Det holder heller ikke å skrive det på facebook. Oh no. På wallen på facebook skal meldinger tydeligvis nå avsluttes med "SAVN!!" (bruken av store bokstaver og utropstegn er autentisk).

"Lur" bestevenn sparer penger på å sykle hjem fra byen.

Maria nøyde seg med å kommentere at hun syntes det var en svært dramatisk gest. Vilde lo godt. Jeg, som det moralske kompasset jeg er, føler et påtrengende ansvar for å sette ned foten for denne typen oppførsel, før det leder til sterkere saker. Et ord til deg, Tor "Tøflus" Joachim:

Skjerpings.

Dagens sang: Tomoyasu Hotei - Battle Without Honor Or Humanity

OL i syting

Herregud, Norge!

Vi hadde en dårlig start på lekene i Vancouver, men det betyr ikke at vi behøver å slakte mesterskapet og arrangørene eller dopinghinte om samtlige av utøverne fra de andre nasjonene. Idag kunne VG melde at en av ti nordmenn som følger med på OL faktisk blir DEPRIMERT over de norske resultatene. I verdens beste land å bo, griner vi altså over at langrennsløperne var uheldige med skismurningen sin. Det er idrett. Noen vinner. Noen taper. Og noen burde holde seg for gode for å klage over noe som knapt kan sies å ha vært annet enn en serie uheldige hendelser.

Takk, Marit Bjørgen. Takk, Tora Berger. Forhåpentligvis har dere fått selv de mest innbitte sutrerne til å trekke på smilebåndet. I det minste for en liten stund.

Dagens sang: Florence + the Machine - My Boy Builds Coffins

Vennskap på ville veier

La meg begynne forsiktig med å si at jeg misliker Bjørn Hellfuck. Takk. Nå kan jeg gå videre til å si at jeg er på nippet til å hate det forbanna dritet, eller i hvert fall musikken. Hvordan i all verden folk kan finne sangene til Bergens svar på Björn Rosenström fengende, er for meg et mysterium. Én ting er hvis man er på den kjente og kjære søplefylla og alle intimgrenser og andre grenser er jevnet med jorda. Da kan jeg NESTEN skimte moroa i enkelte utdrag av tekstene. Men når noen er kliss edru og i det minste tilsynelatende ved sine fulle fem, og LIKEVEL digger til Krabbeklo og Pissen, da er det mer enn én ugle i mosen.

Du trenger ikke akkurat å være the brightest star in the sky for å se at dette er en svært spekulativ gjeng med misfits.

Simen ELSKER derimot Bjørn Hellfuck. Han koser seg med melodiene, og synger tekstene selv uten musikk til. Det jeg lurer på er om jeg er en dårlig venn når jeg flat out nekter han å spille Bjørn Hellfuck-"musikk" hjemme hos meg? Det er først og fremst for å beskytte både han og møblene i leiligheten, for det skal ikke mer til enn et par strofer om krabbeklo i undikk og pølser og mensen før reflekshandlingene mine setter inn og jeg ender opp med å utslette alt og alle i umiddelbar nærhet. Så kanskje jeg egentlig er en god venn, som redder ham fra den ellers så sikre undergang?

Men spørsmålet er om jeg likevel burde klare å holde ut en sang eller to med jevne mellomrom, selv om det føles som mye det samme som å få neglene trukket ut med tang? Eller om det er helt akseptabelt (og ikke glem livsnødvendig) å sette grenser for hvor langt vennskapsstrikken kan tøyes?

Dagens sang (this one is for you, Lille): Bjørn Hellfuck - 30% Bøge

Oppførsel, del 1 - samvittighet

Jeg lider sporadisk av det såkalte flink-pike-syndromet. Ikke på alle ting, men et typisk symptom jeg bærer er evnen til å få dårlig samvittighet for alt mulig. Ofte er den dårlige samvittigheten ikke en gang begrunnet, den bare ligger der og gnager som en sliten badedrakt eller litt for store sko. Den største ulempen med det er at jeg har vanskelig for å skyve den dårlige følelsen unna når den først kommer, og da kan den starte en hel dominoeffekt av kjipe ting. For problemer kommer som kjent sjelden alene.

• Har jeg vært syk og ikke fått trent? - Dårlig samvittighet.
• Har jeg planlagt å skulke skolen og gjør det? - Dårlig samvittighet.
• Er jeg på skolen og sovner i timen i stedet for å slappe av hjemme? - Dårlig samvittighet.
• Spiser jeg sjokolade på en mandag/tirsdag/onsdag/torsdag/fredag/søndag? - Dårlig samvittighet (lørdag er det, som alle vet, alltid lov med godteri).
• Har jeg glemt å poste et brev? - Dårlig samvittighet.

And so it goes on forever.

Fordelen med sterk samvittighetsfølelse er at den heldigvis heller ikke lar deg komme unna med det når du har gjort noe virkelig galt, noe du bør ha dårlig samvittighet for. Og i beste fall kicker den inn før du i det hele tatt gjør noe galt. På den andre siden er de fleste av oss suckers for drama, så hvor ville moroa vært i at alle holdt seg på matta hele tiden? Men jeg vet i hvert fall med meg selv at jeg foretrekker samvittigheten min ren og dramafri. Og slik skal jeg gjøre mitt beste for å holde den fremover.

Dagens sang: The Baseballs - Umbrella (cover)

Coulda Woulda Shoulda

Noen ganger er det så kjedelig å lese til eksamen at man heller skriver meningsløse ting på bloggen - på tross av at det gjenstår 100 sider å lese og det kun er 9,5 timer to go før det braker løs.

Men mamma er glad i meg uansett. Sier hun.

God natt, flokken!


Dagens sang - dedikert til Maria: Toto - Hold the Line

Dersom noen lurer på hvordan det går når man slipper en 25 kg vekt på foten...

... så er svaret: ikkje heilt konge - selv om jeg vil påstå at jeg har det ganske godt under omstendighetene. Det var altså på styrketrening idag morges at den ene manualen jeg brukte trillet ned fra benken jeg hadde lagt den fra meg på. Heldigvis(?) tok den en liten svipptur innom leggen min, og bremset vel ned farten ganske greit ved å skrape av noen lag med hud på nedstigningen sin. Deretter landet den øverst på foten, ganske nære ankelen, før den trillet av og la seg i ro som om ingenting hadde skjedd.

Den umiddelbare følelsen var litt over middels ubehagelig, noe den litt alternative blålilla fargen og hevelsen mer enn gjerne bekreftet. Jeg called it a day og dro hjem og iset ned foten, la den høyt og ringte legen for å høre om det var vits i å gjøre noe. Det var det ikke, med mindre det ble ca 20 000 vondt på en skala fra 1-10 og foten begynte å hovne opp på andre steder også. Foreløpig ligger smerten på en 5-6'er på tidligere nevnte skala, og hevelsen holder seg til kun ett sted, så alt går heldigvis riktig vei.

Så da er det tilbake til eksamenslesingen. Og kakaoen. :) K-Town i kveld! Jeg gleder meg! :D

Vedder på at de hadde histologiundervisning på Columbine high school

Idag feires det med epler og pærer i Nøstegaten, for undertegnede er akkurat ferdig med vårens obligatoriske histologikurs. For dem som ikke vet hva histologi er, har jeg klippet og limt et lite utdrag fra Wikipedia:

"Histologi er et medisinsk uttrykk fra gresk, og betyr vevslære. Det er den disiplin som befatter seg med anatomiske studier av vev i mikroskopet. I histologien er det vanlig å ta en tynn skive av vevet en vil studere, preparere den, farge den med ett eller flere pigment, og studere den under et mikroskop."

Ufattelig interessant.

Kort fortalt har vi brukt X antall timer om dagen i snart 2 år på å se nøye på utsnitt av diverse vevstyper og tegne dem i vår egen notatbok. Jeg har nok tegnet av omtrentlig 100 preparater, og likevel kun brukt fargene gul, lys blå og 14 shades of rosa og lilla. Stakkarne som foreleser prøvde forgjeves å få oss til å skille en lillanyanse fra en annen, mens studentene i sitt stille sinn kun vurderte hvor hardt de måtte kaste seg mot veggen for å svime av og slippe resten av timen.

Testis var ettermiddagens fascinerende og gripende tema. Spenningen var til å ta og føle på. Som vanlig.

Som om det ikke var nok at faget var så ubegripelig kjedelig at å rense sluket i dusjen eller trekke ut tåneglene med tang virket som festlige alternativer, foregikk store deler av undervisningen fra kl.14.15-16.00. HVEM passer det tidspunktet for?! Og selv om jeg flere ganger møtte opp mer enn fashionably late og dro mer enn fashionably early, følte jeg et sterkt behov for å rugge frem og tilbake i fosterstilling i dusjen etter en snau time på histolaben.

Nå skal jeg heldigvis bruke resten av livet mitt på ikke å kikke på ting i mikroskop.


Dagens sang: Collie Budz - SOS

Girl Talk

Vi jenter er gale. Vi bruker altfor mye penger på klær og sko. Vi sier én ting og mener ofte noe annet. Vi overanalyserer alt mellom himmel og jord, og hvis ikke alle tekstmeldingene i innboksen vår inneholder et smilefjes eller to, lurer vi på om noen er sure på oss. Vi liker å bli jaktet på av potensielle kavalerer, men ikke for intenst. Vi elsker bad boys, men vi vil bli behandlet som prinsesser. Kort sagt bruker vi way too much time på å gjøre livet litt mer komplisert og dramatisk for oss selv og dem rundt oss - kanskje spesielt guttene.

På den andre siden kan vi være utrolig søte og sjarmerende. Vi gir gaver med omtanke. Vi trenger ikke mer enn en god tv-serie og litt sjokolade for å gjøre en hvilken som helst søndag spesiell og viktig. Vi kan gå fra average looking til smashing på under en time med en fin kjole, høye hæler og litt sminke. Vi er uforutsigbare og spennende, og selv om vi deler mange felles trekk, er hver enkelt av oss enestående. Det er derfor guttene stadig kommer tilbake, selv om vi med jevne mellomrom kan virke rablende loco.

Noen dager kan det imidlertid være vanskelig å huske på hvor spesielle vi er. Derfor hadde kanskje ikke vært så dumt å minne hverandre og oss selv på det innimellom. Vi fortjener tross alt kun det beste - vi er jo fantastiske!


Dagens sang: The Killers - Mr. Brightside

Viktig melding til alle som vasker håret en gang i blant:

Aldri under noen omstendigheter finn på å kjøpe Glow shampo og/eller balsam!

At noe som ser så fint ut kan være så uendelig ræva er for meg et mysterium.

Jeg kan gå med på at jeg kanskje har en litt alternativ hårkvalitet etter år ut og år inn i klorvann. Det ville være løgn å si at håret mitt vanligvis er lettgredd og fint. MEN - det må være mulig å forvente at de moderat vakre lokkene ikke skal klistre seg sammen som om man har stukket hodet i en boks med trelim. Selv om det trelimaktige klisset lukter (syntetiske) blomster. Med andre ord gjør ikke Glow jobben sin.

Eller som Simen ville ha oppsummert det hele: Glow suger balle.

Og rent bortsett fra nok en shabby dusjopplevelse, har jeg hatt en herlig dag. :)


Dagens sang: Alexandra Burke - Bad Boys

Aldersforvirring og idioter

Det er noe helt eget med folk som behandler deg som et barn selv om du er voksen. Da snakker jeg ikke om de søte jentene som baker cookies til du kommer hjem fra treningsleir, eller de som synes det bare er sjarmerende når du shaker det du har til Islands heftigste DJ for folk under 15 år - sammen med folk under 15 år. Det er selvfølgelig noe helt eget med dem også, men det skipet er lastet med glede og omsorg. Dem jeg har i tankene er derimot de uendelig kjipe folka som får deg til å føle det som du nettopp har kastet snøball på vinduet til lærerværelset eller spist lørdagsgodtet på en fredag.

De to siste dagene har jeg hatt to slike mer eller mindre ublide møter. I ettertid kan jeg jo le litt av det, men der og da var jeg ikke spesielt høy i hatten. Ukens kjipingpris nummer én går til mannen foran meg på flyet fra Keflavik (Island) til Gardemoen. Jeg hadde ikke sittet i setet mitt et minutt en gang før mr. søplesur snudde seg og bæljet ut av seg om jeg ikke kunne skjerpe meg litt. Da hadde jeg prøvd å finne en komfortabel sittestilling ved å legge tærne mine oppi lommen på setet foran. Jeg kan selvfølgelig forstå at han ikke ville ha ufrivillig ryggmassasje i de 2,5 timene flyturen skulle vare, men det er jo lov å behandle andre som likeverdige og ikke som drittunger. Eller, tydeligvis var det ikke det i sete 16 E på akkurat dét SAS-flyet.

Den andre kjipingprisen for uken går til mr.svensk nautilusinstruktør i sentralbadet. Han kom tilfeldigvis innom frivektsrommet da jeg trente styrke tidligere i dag, og kunne høyrøstet og med en undertone i stemmen som var surere enn årsgammel melk i regnskogen, meddele at jeg ikke kunne kjøre eksplosivt kabeltrekk, da det ville ødelegge maskinen. Jeg vet ikke om jeg skal ta det som et kompliment at han mente jeg var sterk nok til å rive ned en massiv stålkontruksjon, eller som kritikk at han snakket til meg som om jeg var en 4 år gammel lobotomert ost. Resultatet ble i hvert fall at jeg fikk uendelig lyst til å herpe hele shaiten. Heldigvis for söta bror, klarer jeg å skille mellom VIL gjøre og BURDE gjøre.

Budskapet er altså ganske rema 1000 denne gangen: Vær hyggelig med folk! Hvis ikke vil de skrive sutrete blogginnlegg om deg.


Dagens sang: The Cranberries - When You're Gone

En kommode fra IKEA

Ikea er farlig. Spesielt når man bare skal "rett inn og rett ut". Newsflash: Sånn blir det aaaaldri! Jeg driver og planlegger en tur dit nå, for å få kjøpt klesskap og kommode til det nye rommet mitt, men jo mer jeg kikker på nettet, jo flere småting får jeg lyst på. Spesielle kleshengere, speil, nattbord, vegghyller, rammemadrass, knagger osv. Og nå har jeg ikke kommet meg ut til butikken ennå en gang. Jeg trenger selvfølgelig mange av de tingene før eller senere, men det som haster akkurat nå er som nevnt skap og kommode, og da må resten av tingene komme i andre rekke.

Nå har det seg også sånn at det er litt tungvint å kjøpe møbler på ikea dersom man ikke har bil. De kjører gjerne sakene ut for deg, men da må du beregne å betale omtrent like mye som møblene kostet, og det passer ikke så godt sammen med studentøkonomien min anno januar 2010. Men det er sånne ting som løser seg når man har gode venner, og kan lokke med litt godteri og film til støttepremie. Håper jeg.


Dagens sang: Papa Roach - To Be Loved

Rainy Days

"You should not be sad when it rains, but raise an umbrella that points toward the sky and while walking with tip-tap steps through the puddle, you imagine all the flowers blooming in the rain."
- Lisbeth Dahl -

Denne teksten stod på merkelappen til paraplyen jeg akkurat fikk som forsinket julegave av en av mine absolutely fabulous venninner. Og her jeg sitter i kulden og desperat forsøker å varme opp leiligheten, trengte jeg noen gode ord å pakke meg inn i. Tusen takk, Vildus! Du er noe for deg selv. <3


Dagens sang: Thomas Dybdahl - Tomorrow Stays The Same

Frøken Høydeskrekk goes sky high

Jeeeeeg har hoppet i fallskjerm i jula! Dagen var tirsdag 29.12, og det var KALDT ute. Jeg hadde på forhånd fått beskjed av Fallskjerm-Tore, min partner in crime for anledningen, om å kle på meg som for en skitur i samme vær. Da jeg ikke var helt sikker på om han mente bortoverski eller nedoverski, pakket jeg en bag full av klær, og stilte opp på Hamar flyplass kl. 08.00, som avtalt.

Inne på kontoret til HaGL, fikk jeg se bildene av området vi skulle hoppe ut over, og jeg måtte skrive under på diverse forsikringspapirer og lignende. Sånn for sikkerhets skyld. Samtidig ble jeg hele tiden fortalt at å hoppe ut av et fullt brukbart fly 10000 fot over bakken er helt trygt. Jadda. Kjempetrygt. Og lurt.

Deretter tok vi turen over til landingsområdet for å sjekke ut omgivelsene enda litt nøyere. Tore ville sjekke høydeforskjeller i forhold til Starmoen flyplass på Elverum der vi skulle ta av, og dessuten kikke litt på terrenget. I tillegg er det litt viktig for fallskjermhoppere å unngå å lande i høyspentledninger og den typen ting. For å si det sånn, så var store deler av landingsområdet høyspent, og jeg minnet meg selv om at Fallskjerm-Tore tross alt er på landslaget i formasjonshopping, så landing burde han jo være god på. Jeg satset alle kortene mine på at han ikke var en selvmordskandidat, og var fortsatt med på notene.

Vel fremme på Starmoen, fikk jeg hilse på noen av de andre fallskjermhopperne i klubben, samt piloten til flyet vi skulle kjøre med opp. Et par foruroligende begivenheter forekom også i de siste par timene før vi skulle ta av. Det ene var at flyet vi skulle kjøre fikk motorstopp i den første landingen jeg fikk se på. Ikke bra, tenkte jeg, men jeg skulle nå tross alt ikke være med flyet ned igjen. Det andre var at Tore ble mobbet av de andre for dårlig høydeberegning og innstilling av diverse apparater. Kritikken viste seg heldigvis å være feil, og da vi lettet, var jeg ved godt mot.

Kjell Trygve ble med meg og Tore opp, for å filme begivenheten. Det vil med andre ord si at i et minifly som mest så ut som om det var laget av papp, satt vi tre passasjerer og én pilot trøkket sammen som sild i tønne. Jeg fikk repetert instruksjonene for hvordan jeg skulle oppføre meg på vei ut av flyet og i fritt fall, og begynte å føle meg trygg på arbeidsoppgavene mine. Men da vi passerte 6000 fot, ble jeg plutselig akutt nervøs. Jeg hadde begått den store feilen å se ned, og deretter reflektere over at jeg faktisk skulle kaste meg ut av flyet. Høyt oppe i luften. Lurt, Siri.

Vel oppe på 10000 fot, gikk likevel alt så fort at jeg ikke rakk å tenke meg om. Døren til flyet ble åpnet, Kjell Trygve klatret ut på vingen for å filme, deretter var det bare å svinge beina ut, og vente på at Tore skulle ta sats og kaste oss ut i luften. Svoooosj, sa det, og jeg kunne se bakken komme kjempefort mot meg, samtidig som brillene gled opp og omtrent INN i øynene mine. Tore klappet meg to ganger på skuldrene, deretter var det ut med armene, og bare å vente på at mr. Ekspert skulle trekke skjerm.

Jeg og Tore i fint svev over Vallset

Jeg merket et lite rykk, og så hang vi plutselig på himmelen i noe jeg senere fikk vite at var ca 5000 fot. Vi stupte altså 5000 fot rett mot bakken i ca 200 km/t. Jeg sier bare: Shit! Men med skjermen trukket, kunne vi snakke sammen og nyte utsikten av Hedemarken i frost og ettermiddagssol. Fallskjerm-Tore svingte oss litt rundt, noe som føltes litt som en karusell, og så tok det ikke lang tid før vi gikk inn for landing. Jeg med beina hevet, og Tore klar til å ta oss i mot. Snøen viste seg å være litt dypere enn beregnet, men vi dumplandet i hvert fall mykt. Og ikke minst i god avstand fra høyspentledningene.

Var det kaldt? Det tror jeg ikke. Det vil si, jeg husker ikke å ha tenkt et hundredels sekund på temperaturen der oppe. Jeg var opptatt med andre ting.

Var det gøy? Så syyyyyyyyyykt også. Mitt mellomnavn er høydeskrekk, og likevel ble jeg med på dette, så det finnes faktisk ingen unnskyldning for ikke å gjøre det en eller annen gang i løpet av livet.

Tusen takk, Ann Kristin, for en superduper og kjempespesiell opplevelse!


Dagens sang: Marilyn Manson - Red Carpet Grave

"RIGHT NOW! Special offer for sirisupern"

Det er interessant hvordan spamfolka febrilsk forsøker å omgå filteret i innboksene mine. Takket være solid innsats fra hotmail og gmail, klarer de det heldigvis ikke, men det er ikke for lack of trying. Noe jeg spesielt har merket meg er at avsenderen fra halvparten av disse mailene er "meg". De prøver altså å få meg til å tro at jeg har sendt elektroniske brev til meg selv med teksten:

"Viagra best supplier - visitor sirisupern's 80 % off!"

Det er ikke den mest overbevisende salgsmetoden jeg har vært borti, men som jeg har nevnt her tidligere, kan jo ikke alle kniver være like skarpe. Eller som de sier så fint på engelsk: "Most stars in the sky aren't all that bright." Så det vil jo ikke være helt bak mål å anta at det finnes en og annen gjøk der ute som er innmari keen på å pimpe litt viagra på nettet. Men, kjære mr. Spam & Co, det er ikke meg.


Dagens sang: Lady Gaga - Teeth