La meg begynne forsiktig med å si at jeg misliker Bjørn Hellfuck. Takk. Nå kan jeg gå videre til å si at jeg er på nippet til å hate det forbanna dritet, eller i hvert fall musikken. Hvordan i all verden folk kan finne sangene til Bergens svar på Björn Rosenström fengende, er for meg et mysterium. Én ting er hvis man er på den kjente og kjære søplefylla og alle intimgrenser og andre grenser er jevnet med jorda. Da kan jeg NESTEN skimte moroa i enkelte utdrag av tekstene. Men når noen er kliss edru og i det minste tilsynelatende ved sine fulle fem, og LIKEVEL digger til
Krabbeklo og
Pissen, da er det mer enn én ugle i mosen.
Du trenger ikke akkurat å være the brightest star in the sky for å se at dette er en svært spekulativ gjeng med misfits.
Simen ELSKER derimot Bjørn Hellfuck. Han koser seg med melodiene, og synger tekstene selv uten musikk til. Det jeg lurer på er om jeg er en dårlig venn når jeg flat out nekter han å spille Bjørn Hellfuck-"musikk" hjemme hos meg? Det er først og fremst for å beskytte både han og møblene i leiligheten, for det skal ikke mer til enn et par strofer om krabbeklo i undikk og pølser og mensen før reflekshandlingene mine setter inn og jeg ender opp med å utslette alt og alle i umiddelbar nærhet. Så kanskje jeg egentlig er en god venn, som redder ham fra den ellers så sikre undergang?
Men spørsmålet er om jeg likevel burde klare å holde ut en sang eller to med jevne mellomrom, selv om det føles som mye det samme som å få neglene trukket ut med tang? Eller om det er helt akseptabelt (og ikke glem livsnødvendig) å sette grenser for hvor langt vennskapsstrikken kan tøyes?
Herregud, Norge!