Forandring til det bedre?

På ungdomsskolen var jeg en jævelunge. Jeg hadde gode karakterer, men ellers gikk mye av mye av tiden min med til å kverulere. Lærere og medelever hadde ingenting de skulle ha sagt hvis jeg først hadde bestemt meg for noe. Meningene mine var kanskje ikke av de mest opplyste, men de var i hvert fall klare. Og de var mine.

Med årene har jeg (takk og lov, vil nok mange si) blitt betydelig mykere i kantene. Jeg kan fremdeles le av folk som sier dumme ting, eller riste litt på hodet av pussige påfunn. Og jeg er ofte uenig med både den ene og den andre om små eller store ting. Men jeg holder mye av det jeg tenker for meg selv (tro det eller ei). Og av og til lurer jeg på om frykten for at jeg kan få andre til å føle seg utilpass er det som holder meg litt tilbake når kommer til å si hva jeg mener.

Heldigvis har jeg noen venner jeg ikke trenger å holde noe igjen for. Og det kan være ufattelig godt å få blåst ut om ting, uten at jeg trenger å lure på om de blir lei seg, eller om det kommer videre til andre som kan ta det ille opp. For jeg kan fremdeles være både frekk og krass, og kjøre fullstendig over folk hvis jeg ikke holder igjen. Men for allmennheten er det nok best om den siden av meg forblir litt i det skjulte. Dessuten liker jeg dagens SnilleSiri bedre enn ungdomsskolens SkumleSiri.

Dagens sang: Vivaldi - Våren (De Fire Årstider)

Eufori

"Lykke er plutselig å kjenne at ein er berørt av ein felles rytme. Alt som er, og alt som ikkje er. I same augneblink." - Eldrid Lunden


Noen ganger er jeg så lykkelig at jeg nesten bobler over. Da ønsker jeg å ta inn bildene, luktene, lydene og stemningen rundt meg. Jeg vil spare på alt. Slik at når øyeblikket er over, er det likevel ikke borte. Og jeg vil dele lykken min med andre, for alle gleder blir større av å deles.

Dagens sang: Snow Patrol - Chasing Cars

Galemannen

La meg få begynne med å si at jeg synes det er flott at ikke alle er like. Det som andre synes er rart, synes jeg ofte bare er søtt, sjarmerende eller underholdende. Jeg ser på meg selv som en ganske tolerant person, og det skal ganske mye til før jeg føler ubehag rundt andre mennesker. Når det er sagt, så må jeg medgi at jeg hadde en jævlig skummel busstur idag morges.

Det sier seg selv at man møter alle slags mennesker på bussen. I mitt foreløpige bussrepetoar finnes blant annet en svært kortvokst kvinne, en dame med downs syndrom som klinte med en tilsynelatende frisk mann, og en alkoholiker med AD/HD og hjerteproblemer. Og sist, men ikke minst, mannen jeg satt ved siden av på morgenbussen idag. Han vil heretter kun omtales under navnet "Galemannen".

Hadde det ikke vært for at jeg fremdeles ikke har fått tilbake mp3-spilleren min fra Finn, ville jeg antakelig ikke ha merket at ting ikke var som det skulle med Galemannen. Bortsett fra at han luktet litt stramt, virket nemlig alt som normalt idet jeg satte meg ned i setet. Da vi hadde kjørt i ett minutt hadde han allerede hostet litt ekkelt et snes ganger, men fremdeles syntes jeg bare synd på ham. Jeg har tross alt vært forkjøla på bussen selv før. Det er ingen ideell situasjon.

Farelampene mine begynte derimot å blinke da jeg etter tre nye minutter hørte at han begynte å snakke til seg selv. Ganske høyt. Og selv om jeg ikke kunne tyde ordene hans, var det mer enn tydelig at han ikke akkurat var fornøyd. Etter to nye minutter hadde hans ytre indre samtale eskalert til nye nivåer, og jeg nærmet meg punktet for å rett og slett bytte sete, selv om ingen dobbeltseter var ledige. Galemannen var jo mildt sagt rablende loco! Og selv om jeg selvfølgelig var trøtt før klokken 06.00 en mandag morgen, så hadde jeg ikke noe umiddelbart dødsønske.

Heldigvis viste Galemannen tegn til at han ville av på neste stopp, og jeg slapp å bekymre meg videre om han ville ta det dødelig alvorlig om jeg flyttet meg. Selv etter han gikk av, tok det en god stund før jeg roet meg igjen. Og selv om jeg selvfølgelig er helt rolig nå, ni timer senere, har jeg notert for meg selv (med store bokstaver og fet skrift) at jeg fra nå av skal være litt mer våken når det kommer til valg av sete på bussen. Selv før klokken seks om morgenen.

Dagens sang: Marilyn Manson - Coma White (Acoustic)

What goes up, must come down

Denne herlige aprilsøndagen har jeg vært gjennom nok en førstegangsopplevelse her i Bergen by. Med Simen som mitt vitne, har jeg gått Stoltzen. Jeg hadde gjort hjemmeleksene mine på forhånd, og lest meg frem til at løypa vi skulle opp ikke var 910 meter lang. Til gjengjeld snakker vi intet mindre enn 313 høydemeter. Det er ingen nødvendighet å være rakettforsker for å regne seg frem til at det er bratt.

Dette viste seg også å være et av de tilfellene der teorien sammenfaller med realiteten. Det VAR bratt. Og mens jeg slet meg opp noen av de kjipeste steintrinnene, skjenket jeg en tanke til dem som har bygd trappene der. Makan til møkkajobb det må være å bære rundt på steiner oppi der tror jeg man kan lete leeenge etter! Jeg gjorde også den store feilen det var å stoppe for å slippe forbi noen som gikk fortere enn meg. Stopp = melkesyre. Så det er notert i margen til neste gang.

Turen opp tok i hvert fall omtrent 19 min for min del, litt mindre for Simenlimen. På toppen tok vi litt bilder og slappet av med nydelig utsikt i det deilige været, før vi tok en lengre og slakere vei ned igjen. Jeg koste meg veldig, og tipper det ikke blir siste gangen jeg går der i vår. Og alle som vil er invitert neste tur opp!

Kløe i eggstokkene? Neppe.

Jeg har egentlig aldri helt forstått den store fascinasjonen ved babyer. De er rosa, rynkete, og har skriking som sin eneste effektive kommunikasjonsmetode med omverdenen. Likevel får mange, spesielt jenter, stjerner i øynene bare de hører babylatter. I'm probably stating the obvious, men jeg er ikke en av dem.

Det må sies at min pedofobi har roet seg litt med årene. På ungdomsskolen og tidlig videregående ble jeg kvalm bare ved tanken på små, masete skrikerunger, og gav meg selv et løfte om at jeg ALDRI skulle få mine egne. Jeg har nå moderert meg til at jeg ikke skal hente noen boller ut av ovnen før jeg bikker godt over 30.

Uansett må jeg innrømme at jeg måtte trekke lett på smilebåndet da jeg bildegooglet babyer for å finne illustrasjonsfotoer til dette innlegget. Kanskje fordi jeg har blitt litt eldre. Men antakelig bare fordi glansbildebabyene kommer uten lyd og lukt.


Dagens sang: Santa Esmeralda - Don't Let Me Be Misunderstood

Mitt liv uten mp3-spiller

Jeg har vært klar over at jeg bruker mp3-spilleren min mye. Over lengre tid. Batteriet kan lett gå tomt på 2-3 dager. Ikke fordi det er et dårlig batteri, men ganske enkelt på grunn av at den er heftig i bruk. Musikken er på når jeg går, står og sitter. I hvert fall når jeg er alene. Likevel er det først de to siste dagene jeg har innsett hvor fattig livet mitt kan føles uten soundtrack til.

Treningen i går ettermiddag var bakkeløp, og jeg fikk Finn til å ta vare på mp3-spilleren min inntil videre slik at den ikke skulle sprette ut av lommen. Jeg tok dessverre ikke med i planleggingen at både han og jeg er svææært vimsete. Så da vi skulle hjem etter trening, glemte jeg selvfølgelig å få tilbake spilleren. Og en mer sørgelig busstur ut fra Bergen by tror jeg faktisk ikke jeg har hatt på de 8,5 månedene jeg har bodd her. Bussturene idag kan heller ikke sies å vært noe særlig bedre.

Men akkurat nå er jeg hjemme. Og mens jeg skriver dette, lyder de liflige tonene av Marilyn Mansons Personal Jesus i bakgrunnen (for øvrig tidenes beste coverlåt). Jeg krysser dessuten fingrene for at jeg husker å få tilbake mp3-spilleren min imorgen. Før noen eller noe blir skadet.

Dagens sang: Oasis - Wonderwall

Nostalgi

Jeg savner den gamle tieren.
Jeg savner hustelefon.
Jeg savner å sende og å få brev i posten.

Tusen takk til Tante Trine, som ble den første (og eneste) som har sendt meg ekte post (bortsett fra regninger, reklame og lignende) siden jeg flyttet til Bergen.

Sander er morsom. :)

Dagens sang: Nick Cave ft. Kylie Minogue - Where the Wild Roses Grow

Renslighet er en dyd

Som både venner og kjente og andre eventuelle blogglesere kanskje har fått med seg, har jeg nylig kommet hjem fra en to ukers treningsleir på Syros. Og på grunn av litt begrensete nettmuligheter på hotellet, drøyde jeg bloggingen til jeg kom hjem. Jeg hadde i utgangspunktet planer om å skrive litt om hvordan det var å feire bursdag uten familie i et fremmed land, men jeg kom tilfeldigvis på at jeg har et viktigere budskap å komme med idag. Det kom til meg mens jeg vasket klær.

I bakevjen av reising, er det ingen hemmelighet at det ofte kan bli litt klesvask. Og når jeg i tillegg hoppet elegant over å vaske klær før jeg reiste også, kom det ikke som en bombe at det var mye som måtte vaskes. I denne teksten vil jeg benytte antall normale bæreposer som mål på mengde klær, og jeg vil anslå at jeg i løpet av de to siste dagene har vasket 5 -6 bæreposer. En god bunke med andre ord.

Heldigvis er klesvask en enkel oppgave når man vet hva man gjør. Putte klær inn i vaskemaskinen. Skru på vaskemaskinen. Dille litt rundt eller eventuelt gjøre noe nyttig mens man venter. Slå av, ta ut og heng opp. Lett, og ikke spesielt tidkrevende. Kanskje man til og med bretter klærne når de er tørre hvis man har litt lite å gjøre ellers. Likevel kjapt, trygt og billig. Hvis man gjør det hjemme vel og merke.

På Syros fikk vi jentene for oss at vi kanskje kunne få hotellet til å vaske noen av klærne våre. Vi spurte personalet, som kunne fortelle at prisen kom an på mengden klær som skulle vaskes. Da vi hadde i underkant av tre bæreposer samlet, tenkte vi at det tross alt ikke kunne bli så altfor dyrt. Alt annet er jo så billig i Hellas. To dager senere fikk vi klærne våre tilbake. Ganske rene, ferdig brettet (til og med sokker og undertøy), men litt småfuktige. Men ettersom vi bare kunne henge dem til tørk på terrassen, var ikke det noe å gå i fistel for.

Da vi derimot på slutten av oppholdet skulle betale for tjenesten, var det ikke mange fornøyde tryner å spore i jenteleiren. 50 syke, forbanna euro skulle de ha for å vaske tre bæreposer med klær! Vaskepulveret i Hellas må jo være basert på gullstøv og de ansatte hentet fra de kongelige rekker for at det skal være noen som helst antydning til logikk i prisingen deres. Til sammenligning betalte vi 35 euro per natt for å bo der. Alle måltider inkludert.

Leiren totalt sett har vært en nesten utelukkende positiv opplevelse. Treningen var super, maten var god (og vi fikk ikke minst nok), Syros var vakkert, vi var relativt heldige med været, og vi har selvfølgelig hatt det utrolig koselig sammen. Likevel er jeg litt glad for å være hjemme. Om enn kun fordi jeg slipper å bruke studielånet i sin helhet på klesvask.

PS: Vi tok noen bilder også ;)

Jeg fikk blomst av Espen. Den var fin. Også leste jeg litt biokjemi. Totalt 8 sider på 2 uker.

Espen og Mokkel på nattlig vandring

De hemmelige vennene Katrine og Sander

Katrine badenymfe

Verdens herligste guttegjeng (litt ufullstendig, men likevel)

Dagens sang: Baby Alice - Piña Colada Boy

Skal vi færra til Hellas?

Jeg har hatt en nedtelling gående en stund nå. Eller faktisk flere samtidig, for å være helt ærlig. Én nedtelling til NM (som jo er ferdig), én nedtelling til statistikkeksamen (som jeg fullførte idag med blandede følelser), og ikke minst én nedtelling til treningsleiravreise. Klokken 04.45 imorgen tidlig er det oppmøte på Flesland. Derfra går ferden videre til Amsterdam, Athen, og til slutt Syros, hvor Bergensvømmerne skal tilbringe omtrentlig to fulle uker.

Personlig har jeg selvfølgelig et underliggende håp om fint vær. Ikke bare fordi det er digg å være i Syden når det er varmt, men også fordi det vil gjøre pakkingen mye enklere. Til 14 dager med sol trenger man jo først og fremst bare litt shortser og t-skjorter og andre lette plagg, men til 14 dager med skiftende vær må man planlegge mye nøyere. Hvis jeg skal ta forbehold om kalde netter, vind, regn, sol og alle andre mulige værforandringer, blir kofferten min full. Og jeg har en STOR koffert.

Jeg er i hvert fall endelig i gang med pakkingen, og i og med at det er under 8 timer til jeg skal stå opp igjen, kan det ikke sies å være for tidlig. Men så har det heller aldri vært min stil å gjøre ting i god tid.

See you on the other side! ;)

Dagens sang: Gavin Degraw - Untamed

Det er aldri så galt at det ikke kunne ha vært verre

Når jeg nå først sitter og kjeder vettet av meg, og begreper som "odds ratio", "logistisk regresjon", "stokaistisk forsøk" og "z-fordeling" svømmer rundt i hodet mitt, er det litt godt å tenke på at det faktisk finnes dem som har det enda litt verre enn meg. Jeg mener ikke at jeg gleder meg over andres ulykke, men det føles tross alt litt mindre ensomt å ikke være den eneste kapteinen på et synkende skip. Her er et knippe av andre som kanskje kunne trengt litt trøst om dagen:

Ida Wulff - kanskje den eneste av dem jeg nevner her som jeg føler oppriktig sympati med.
Angelina Jolie - kan du stave l u k s u s p r o b l e m?
Star Jones - hun fikk i hvert fall helsa i gave.
Keira Knightley - jeg ler. Det er alt jeg kan si.

Og i disse dager, da leppene til Negar fra Paradise får så mye oppmerksomhet, synes jeg det er viktig å få litt perspektiv på saken:


Dagens sang: The Offspring - Pretty Fly (For a White Guy)

Gode tanker gir gode dager :)