Jeg er bare forkjøla altså

I disse pandemiske dager, kan man knapt kremte litt i det offentlige rom før folk flykter fra området. Det hjelper antakelig heller ikke om det renner kroppsvæsker fra alle hulrom i hodet, og lungene desperat kaster seg lengre og lengre ut av halsen for hvert skrapende, slimete host. For en gangs skyld får til og med jeg sitte i fred på bussen.

Formen forverres fremdeles. Så når pulsen går i ca 4000 slag i minuttet og feberen knapt kan holdes i sjakk med paracet og ibux, er det jammen godt å ha en god og myk seng, en stor kopp kakao, og en god tv-serie på laptopen. Hvis jeg først må være syk igjen, kan jeg like gjerne gjøre det beste ut av det. Og det gjør jeg også. :)

Dagens sang: Dr. Dre ft. Snoop Dogg - The Next Episode

Emo-Siri

Da jeg satt på flyet hjem fra Røros idag, kom jeg plutselig til å tenke på hvor lite som egentlig skal til for å forandre alt. Jeg har aldri vært spesielt glad i å fly, og spesielt ved take-off og landing dukker det opp tanker om alt som kan gå til helvete. En fugl i flymotoren, en instrumentfeil, en spinnvill terrorist. Alle ting som kan få et fly altfor mye fortere ned enn planlagt. Men idag var det ikke det som bekymret meg mest.

Akkurat nå er jeg nemlig mest urolig for å miste noen andre enn meg selv, og det er veldig veldig skummelt. Det er heller ingen bestemt person jeg har i tankene, jeg er bare redd for at noen nære meg skal bli revet bort.

Tenk før du handler.

(Ellers må det også sies at jeg har en tendens til å bli litt overbekymret når jeg er litt småforkjøla sånn som nå.)

Meg og en stykk bestevenn som har godt av å være litt mer forsiktig i blant. Det skulle ikke forundre meg om det er det jeg prøver å fortelle ham på bildet heller.

Dagens sang: Evanescence - Going Under

1881, vi snakkes IKKE

Nummeropplysningen 1881 sine reklamekampanjer henspiller ofte på at de kan hjelpe deg med alt mellom himmel og jord. Vel, NESTEN alt, noe de når sant skal sies også oppgir i reklamene sine. Men at det skal være mulig å ringe NUMMERopplysningen 1881, uten at de makter å finne et norsk, listet telefonnummer, det er bare altfor dårlig.

Tidligere i sommer prøvde jeg å hjelpe en liten gutt som hadde rotet seg bort med å finne pappa og onkel, og når gutten kunne gi meg navn og adresse til far, tenkte jeg at det kjapt skulle ordne seg. Men da jeg ringte 1881, kunne den svært lite serviceinnstilte damen jeg snakket med kun opplyse meg om at ingen ved det navnet bodde i Norge. Jeg gjentok navnet flere ganger. Stavet det gjorde jeg også, og likevel var det eneste jeg fikk til svar: "Guuuurgle..", før hun la på. Jeg sendte så en mld til 1985 med de samme opplysningen, og mottok kort tid etter intet mindre enn telefonnummere på personen 1881 fortalte meg at ikke eksisterte.

Jeg er åpen for at jeg kan ha vært max uheldig med hvem som tok telefonen hos opplysningen. Alle kan selvfølgelig ikke ha gode dager hele tiden, og for alt jeg vet kan telefondamen jeg snakket med godt ha fått både slag og epileptisk anfall på en gang. På tross av at jeg herved lar tvilen komme 1881 til gode, kommer jeg nok til å benytte meg av andre nummertjenester ved en senere anledning.

Dagens sang: Ricky Martin ft. Amerie and Fat Joe - I Don't Care

Hvordan ville DU hatt det hvis du ikke kunne skrive på et tastatur eller klø deg selv hvis du trengte det? Ikke så bra, nei.

Praha er en nydelig by. Da Celinn og jeg var der i 4 dager i sommer, gikk naturlig nok mye av tiden med til sightseeing. Å gå rundt i stave mesto (gamlebyen), var akkurat som å vandre rundt i en middelalderby. Kun varene i enkelte av butikkene minnet oss på at vi befant oss i en nyere tidsalder. Vi dro tilbake til Norge med massevis av fine bilder og gode minner. Men det var ikke det eneste i brakte med oss hjem.

Fra hotellet vi bodde på og inn til sentrum var det et par kilometer, som vi stort sett valgte å gå. Og på veien var det en neglesalong som reklamerte med helt drøyt lave priser. Som i tillegg var nedsatt. Det satte selvfølgelig griller i undertegnetes hode, og Celinn var ikke altfor vanskelig å overtale da jeg foreslo at vi for en gangs skyld skulle få oss litt fine negler. Svømmenegler er nemlig ikke akkurat kjent for å være verken fine eller slitesterke.

Vi innså at negletimen kunne by på enkelte kommunikasjonsvansker da det viste seg at damene som jobbet der verken snakket engelsk, tysk, fransk, eller tsjekkisk for den saks skyld. De snakket thai. Det gjorde ikke vi. Men likevel satte vi oss ned i behandlingsstolene med godt mot og store forventninger. Og etter et par timer uten de dypeste og mest givende konversasjonene, gikk vi ut igjen med 20 stk fine nye negler. 10 hver, for dem som måtte lure på det. Vi lo og tøyset med neglene, og gav dem høyst en uke på. Så feil kan man ta.

Fine, nye negler :)

Etter én uke var jeg allerede ganske lei av neglene. Etter 2,5 uker var jeg enda mer lei, og dessuten irritert over at neglene ble styggere og styggere etter hvert som mine egne vokste ut under dem. Og her jeg nå sitter og skriver, en måned senere, har jeg fremdeles seks gjenstridige negler i god behold. To negler slapp etter hvert taket uten den helt store motstanden. Én negl måtte pirkes av, og én måtte skrapes, klippes og skjæres av med omhu, etter at jeg i et oppgitt øyeblikk rev i den slik at min egen negl revnet til midt inne på fingeren. Ikke var det særlig behagelig heller.

Så mitt tips til dem som fremdeles ønsker seg støpte negler, er at de bør være forberedt på å enten

1) gå til neglesalong for å få dem fjernet. Mot betaling.

eller

2) gå til neglesalong for å fylle dem inn ved negleroten og slipe dem ned ytterst. Også mot betaling. Naturlig nok.

Én ting er ganske sikkert, og det er at JEG i hvert fall ikke skal ha slike übernegler igjen før jeg finner ut at jeg ikke lenger har bruk for hendene mine. Det kommer nok ikke til å skje med det første.

3 uker gamle skrekknegler i Miriams forheksete hus i dyreparken i Kristiansand

Dagens sang: Ciara ft. Justin Timberlake - Love Sex Magic