1. Det må være vennligsinnet. Frekke kommentarer eller snappy comebacks er ikke morsomme hvis de er ment for å såre. Når det skinner gjennom at det er "sagt med kjærlighet" er det lov. Og bare da.
2. Man bør kjenne hverandre ganske godt eller være godt på bølgelengde for å unngå misforståelser i forhold til punkt 1. Å henge ut fremmede kan vise seg å være en dårlig idé. Spesielt hvis den fremmede er Mike Tyson-typen.
3. Man må se an dagsformen til mottakeren for spydighetene. Dersom personen nettopp har mistet mor, far, søsken, bestemor og marsvinet i en bilulykke, er det verdt å vurdere å vente med vitsene.
4. Hvis man vil spøke med andre, må man tåle å bli spøkt med selv. Frekkheter er den ypperste form for toveiskommunikasjon, og vil aldri kunne fungere like godt som monolog. Selv om en håndfull stand-up-komikere står for unntakene som bekrefter regelen.
Ellers så synes jeg kanskje at vi nesten er litt for lite frekke med hverandre. Det er klart at ikke alle synes det er like morsomt, men personlig ler jeg meg stort sett skakk av velplasserte og passende vittigheter på min bekostning. Her er noen eksempler på hva jeg har fått høre opp i gjennom tidene (alle følger for øvrig reglene ovenfor):
"Kan vi skru av lyset? Du er så mye penere når det er mørkt."
"Se! En Mitsubishi Colt! I fart!" (Undertegnede er den stolte(?) eier av en Mitsubishi Colt 92-modell som har brukt mer tid på verksted enn på veien det siste året.)
"Det er ikke utseendet ditt som er verst. Det er lukten. Nei, forresten. Det ER utseendet."
Og en god del andre som ikke bør skrives i sin helhet her av hensyn til sarte sjeler. Konklusjonen er at hvis jeg ikke hadde vært utstyrt med en god porsjon selvironi, tykk hud og ikke minst gode (og frekke) venner, hadde jeg sikkert hengt meg i garasjen for lenge siden.
PS: Innlegget er skrevet med forbehold om at jeg kan være en kronidiot uten sosiale antenner som bare nekter å innse at folk egentlig ikke liker meg.
PPS: Jeg foretrekker det andre alternativet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar