Inne på kontoret til HaGL, fikk jeg se bildene av området vi skulle hoppe ut over, og jeg måtte skrive under på diverse forsikringspapirer og lignende. Sånn for sikkerhets skyld. Samtidig ble jeg hele tiden fortalt at å hoppe ut av et fullt brukbart fly 10000 fot over bakken er helt trygt. Jadda. Kjempetrygt. Og lurt.
Deretter tok vi turen over til landingsområdet for å sjekke ut omgivelsene enda litt nøyere. Tore ville sjekke høydeforskjeller i forhold til Starmoen flyplass på Elverum der vi skulle ta av, og dessuten kikke litt på terrenget. I tillegg er det litt viktig for fallskjermhoppere å unngå å lande i høyspentledninger og den typen ting. For å si det sånn, så var store deler av landingsområdet høyspent, og jeg minnet meg selv om at Fallskjerm-Tore tross alt er på landslaget i formasjonshopping, så landing burde han jo være god på. Jeg satset alle kortene mine på at han ikke var en selvmordskandidat, og var fortsatt med på notene.
Vel fremme på Starmoen, fikk jeg hilse på noen av de andre fallskjermhopperne i klubben, samt piloten til flyet vi skulle kjøre med opp. Et par foruroligende begivenheter forekom også i de siste par timene før vi skulle ta av. Det ene var at flyet vi skulle kjøre fikk motorstopp i den første landingen jeg fikk se på. Ikke bra, tenkte jeg, men jeg skulle nå tross alt ikke være med flyet ned igjen. Det andre var at Tore ble mobbet av de andre for dårlig høydeberegning og innstilling av diverse apparater. Kritikken viste seg heldigvis å være feil, og da vi lettet, var jeg ved godt mot.
Kjell Trygve ble med meg og Tore opp, for å filme begivenheten. Det vil med andre ord si at i et minifly som mest så ut som om det var laget av papp, satt vi tre passasjerer og én pilot trøkket sammen som sild i tønne. Jeg fikk repetert instruksjonene for hvordan jeg skulle oppføre meg på vei ut av flyet og i fritt fall, og begynte å føle meg trygg på arbeidsoppgavene mine. Men da vi passerte 6000 fot, ble jeg plutselig akutt nervøs. Jeg hadde begått den store feilen å se ned, og deretter reflektere over at jeg faktisk skulle kaste meg ut av flyet. Høyt oppe i luften. Lurt, Siri.
Vel oppe på 10000 fot, gikk likevel alt så fort at jeg ikke rakk å tenke meg om. Døren til flyet ble åpnet, Kjell Trygve klatret ut på vingen for å filme, deretter var det bare å svinge beina ut, og vente på at Tore skulle ta sats og kaste oss ut i luften. Svoooosj, sa det, og jeg kunne se bakken komme kjempefort mot meg, samtidig som brillene gled opp og omtrent INN i øynene mine. Tore klappet meg to ganger på skuldrene, deretter var det ut med armene, og bare å vente på at mr. Ekspert skulle trekke skjerm.
Jeg og Tore i fint svev over VallsetJeg merket et lite rykk, og så hang vi plutselig på himmelen i noe jeg senere fikk vite at var ca 5000 fot. Vi stupte altså 5000 fot rett mot bakken i ca 200 km/t. Jeg sier bare: Shit! Men med skjermen trukket, kunne vi snakke sammen og nyte utsikten av Hedemarken i frost og ettermiddagssol. Fallskjerm-Tore svingte oss litt rundt, noe som føltes litt som en karusell, og så tok det ikke lang tid før vi gikk inn for landing. Jeg med beina hevet, og Tore klar til å ta oss i mot. Snøen viste seg å være litt dypere enn beregnet, men vi dumplandet i hvert fall mykt. Og ikke minst i god avstand fra høyspentledningene.
Var det kaldt? Det tror jeg ikke. Det vil si, jeg husker ikke å ha tenkt et hundredels sekund på temperaturen der oppe. Jeg var opptatt med andre ting.
Var det gøy? Så syyyyyyyyyykt også. Mitt mellomnavn er høydeskrekk, og likevel ble jeg med på dette, så det finnes faktisk ingen unnskyldning for ikke å gjøre det en eller annen gang i løpet av livet.
Tusen takk, Ann Kristin, for en superduper og kjempespesiell opplevelse!
Dagens sang: Marilyn Manson - Red Carpet Grave
2 kommentarer:
du kan være ganske tøff når du går inn for det, ja
hihi. jeg har mine dager. :)
tror jeg til og med for alvor er i ferd med å overkomme høydeskrekken min nå. vandret helt ut til kanten på et stup ved Gullfoss på Island og tittet til og med ned uten å bli stiv av skrekk.
Heia!! :D
Legg inn en kommentar