AF - Anonyme Foredragsholdere

Hei, mitt navn er Siri, og jeg har et problem med å opptre i forsamlinger. Eller i det minste, har jeg hatt et problem med det. Nå er jeg for dum til å huske hvor ubehagelig det tidvis har vært, og dermed har jeg slått meg til ro med at det egentlig kan være ganske kjekt. Men som sagt - slik har det ikke alltid vært.

Barneskolen var ok, for der visste jeg alltid hva jeg ville si, og jeg likte ikke minst veldig godt å opptre og vise meg frem, enten jeg skulle synge eller danse eller snakke eller hva det skulle være. Hva alle andre syntes ga jeg blanke i. Disse herlige årene før selvbevisstheten slår inn...

Så kom ungdomsskolen, og plutselig ble det superviktig at de som fulgte med ikke syntes det du sa eller gjorde var teit. Haken ved dette er at ALLE er teite på ungdomsskolen! Lærerne er selvfølgelig teite, de i klassen som ikke er i din nærmeste sirkel er überteite, og de i den nærmeste sirkelen er sånn egentlig også rimelig teite, spesielt hvis de har flere miss sixty-bukser enn deg. Hvor uendelig teite foreldre er, har jeg ikke tenkt å gå inn på en gang. Det blir for teit.

Aaanyway, så måtte jeg jo likevel holde fremlegg på ungdomsskolen, ettersom "det er teit" etter sigende ikke er en god nok grunn til å slippe. Og selv om jeg syntes det var ubehagelig å være på utstilling, så skulle jeg likevel på død og liv gjøre ting annerledes enn alle andre, men du vet - fake it 'till you make it. Jeg tviler på at det er så altfor mange andre niendeklassinger som har valgt å ha årsprosjekt om Pokémon. Eller holdt engelskfremlegg med et knust pepperkakehus som scene og dinosaurkjeks med smurfestemmer som hovedpersonene. Ja, det finnes nok mer anonyme måter å gå frem på, spesielt i en periode hvor det å stikke seg frem er den 8. dødssynden. Det hele førte jo til at jeg forsøkte å jobbe litt med anonymiteten min på videregående, noe som gav meg squat å skrive om i dette innlegget - ergo hopper vi elegant over den biten.

De siste årene har jeg derimot oftere og oftere havnet i situasjoner hvor jeg ikke bare MÅ snakke foran andre, men jeg blir faktisk BETALT for å gjøre det. Og å stå foran noen med et budskap å formidle og vite at de som er der for å høre på deg faktisk ER DER FOR Å HØRE PÅ DEG, er ikke ok, det er ikke greit, det er faktisk ganske så fantastisk. Enten det gjelder å holde foredrag for juniorsvømmerne i BS-systemet, ha spinning- eller aerobic-timer, holde foreldremøter(!) eller hva det enn skulle være, så har det å være midtpunkt blitt noe som føles naturlig igjen. Den lille ekshibisjonisten i meg som stortrivdes i barndomsårene har begynt å titte frem igjen etter 15 år i dvale. Ikke et år for tidlig med andre ord.

Men jeg skulle faktisk et sted med dette innlegget, tro det eller ei. For de aller aller fleste har en liten ekshibisjonist i seg som bare verker etter å komme frem og bli sett, men man er så innmari redd for hva "alle andre" kommer til å si hvis man tør å stikke seg litt frem. Tipset mitt er rett og slett: "Get over it"! Kom over selvhøytideligheten og frykten for å gjøre feil! Alle gjør feil, og de fleste foredrag blir bare morsommere av det. Ingen liker dem som er (tilsynelatende) feilfrie, vi blir bare grønne av misunnelse og ønsker dem dit peppern gror. Nei, det er mye bedre å være ekte, og modig, og full av "feil", og jo fortere vi innser det, jo bedre har vi det med oss selv.

Mvh
Moralprekenkommisjonen