Forandring til det bedre?

På ungdomsskolen var jeg en jævelunge. Jeg hadde gode karakterer, men ellers gikk mye av mye av tiden min med til å kverulere. Lærere og medelever hadde ingenting de skulle ha sagt hvis jeg først hadde bestemt meg for noe. Meningene mine var kanskje ikke av de mest opplyste, men de var i hvert fall klare. Og de var mine.

Med årene har jeg (takk og lov, vil nok mange si) blitt betydelig mykere i kantene. Jeg kan fremdeles le av folk som sier dumme ting, eller riste litt på hodet av pussige påfunn. Og jeg er ofte uenig med både den ene og den andre om små eller store ting. Men jeg holder mye av det jeg tenker for meg selv (tro det eller ei). Og av og til lurer jeg på om frykten for at jeg kan få andre til å føle seg utilpass er det som holder meg litt tilbake når kommer til å si hva jeg mener.

Heldigvis har jeg noen venner jeg ikke trenger å holde noe igjen for. Og det kan være ufattelig godt å få blåst ut om ting, uten at jeg trenger å lure på om de blir lei seg, eller om det kommer videre til andre som kan ta det ille opp. For jeg kan fremdeles være både frekk og krass, og kjøre fullstendig over folk hvis jeg ikke holder igjen. Men for allmennheten er det nok best om den siden av meg forblir litt i det skjulte. Dessuten liker jeg dagens SnilleSiri bedre enn ungdomsskolens SkumleSiri.

Dagens sang: Vivaldi - Våren (De Fire Årstider)