Jeg har vært klar over at jeg bruker mp3-spilleren min mye. Over lengre tid. Batteriet kan lett gå tomt på 2-3 dager. Ikke fordi det er et dårlig batteri, men ganske enkelt på grunn av at den er heftig i bruk. Musikken er på når jeg går, står og sitter. I hvert fall når jeg er alene. Likevel er det først de to siste dagene jeg har innsett hvor fattig livet mitt kan føles uten soundtrack til.Treningen i går ettermiddag var bakkeløp, og jeg fikk Finn til å ta vare på mp3-spilleren min inntil videre slik at den ikke skulle sprette ut av lommen. Jeg tok dessverre ikke med i planleggingen at både han og jeg er svææært vimsete. Så da vi skulle hjem etter trening, glemte jeg selvfølgelig å få tilbake spilleren. Og en mer sørgelig busstur ut fra Bergen by tror jeg faktisk ikke jeg har hatt på de 8,5 månedene jeg har bodd her. Bussturene idag kan heller ikke sies å vært noe særlig bedre.
Men akkurat nå er jeg hjemme. Og mens jeg skriver dette, lyder de liflige tonene av Marilyn Mansons Personal Jesus i bakgrunnen (for øvrig tidenes beste coverlåt). Jeg krysser dessuten fingrene for at jeg husker å få tilbake mp3-spilleren min imorgen. Før noen eller noe blir skadet.
Dagens sang: Oasis - Wonderwall
1 kommentar:
Wonderwall er fin :)
Legg inn en kommentar