What goes up, must come down

Denne herlige aprilsøndagen har jeg vært gjennom nok en førstegangsopplevelse her i Bergen by. Med Simen som mitt vitne, har jeg gått Stoltzen. Jeg hadde gjort hjemmeleksene mine på forhånd, og lest meg frem til at løypa vi skulle opp ikke var 910 meter lang. Til gjengjeld snakker vi intet mindre enn 313 høydemeter. Det er ingen nødvendighet å være rakettforsker for å regne seg frem til at det er bratt.

Dette viste seg også å være et av de tilfellene der teorien sammenfaller med realiteten. Det VAR bratt. Og mens jeg slet meg opp noen av de kjipeste steintrinnene, skjenket jeg en tanke til dem som har bygd trappene der. Makan til møkkajobb det må være å bære rundt på steiner oppi der tror jeg man kan lete leeenge etter! Jeg gjorde også den store feilen det var å stoppe for å slippe forbi noen som gikk fortere enn meg. Stopp = melkesyre. Så det er notert i margen til neste gang.

Turen opp tok i hvert fall omtrent 19 min for min del, litt mindre for Simenlimen. På toppen tok vi litt bilder og slappet av med nydelig utsikt i det deilige været, før vi tok en lengre og slakere vei ned igjen. Jeg koste meg veldig, og tipper det ikke blir siste gangen jeg går der i vår. Og alle som vil er invitert neste tur opp!