La meg få begynne med å si at jeg synes det er flott at ikke alle er like. Det som andre synes er rart, synes jeg ofte bare er søtt, sjarmerende eller underholdende. Jeg ser på meg selv som en ganske tolerant person, og det skal ganske mye til før jeg føler ubehag rundt andre mennesker. Når det er sagt, så må jeg medgi at jeg hadde en jævlig skummel busstur idag morges.Det sier seg selv at man møter alle slags mennesker på bussen. I mitt foreløpige bussrepetoar finnes blant annet en svært kortvokst kvinne, en dame med downs syndrom som klinte med en tilsynelatende frisk mann, og en alkoholiker med AD/HD og hjerteproblemer. Og sist, men ikke minst, mannen jeg satt ved siden av på morgenbussen idag. Han vil heretter kun omtales under navnet "Galemannen".
Hadde det ikke vært for at jeg fremdeles ikke har fått tilbake mp3-spilleren min fra Finn, ville jeg antakelig ikke ha merket at ting ikke var som det skulle med Galemannen. Bortsett fra at han luktet litt stramt, virket nemlig alt som normalt idet jeg satte meg ned i setet. Da vi hadde kjørt i ett minutt hadde han allerede hostet litt ekkelt et snes ganger, men fremdeles syntes jeg bare synd på ham. Jeg har tross alt vært forkjøla på bussen selv før. Det er ingen ideell situasjon.
Farelampene mine begynte derimot å blinke da jeg etter tre nye minutter hørte at han begynte å snakke til seg selv. Ganske høyt. Og selv om jeg ikke kunne tyde ordene hans, var det mer enn tydelig at han ikke akkurat var fornøyd. Etter to nye minutter hadde hans ytre indre samtale eskalert til nye nivåer, og jeg nærmet meg punktet for å rett og slett bytte sete, selv om ingen dobbeltseter var ledige. Galemannen var jo mildt sagt rablende loco! Og selv om jeg selvfølgelig var trøtt før klokken 06.00 en mandag morgen, så hadde jeg ikke noe umiddelbart dødsønske.
Heldigvis viste Galemannen tegn til at han ville av på neste stopp, og jeg slapp å bekymre meg videre om han ville ta det dødelig alvorlig om jeg flyttet meg. Selv etter han gikk av, tok det en god stund før jeg roet meg igjen. Og selv om jeg selvfølgelig er helt rolig nå, ni timer senere, har jeg notert for meg selv (med store bokstaver og fet skrift) at jeg fra nå av skal være litt mer våken når det kommer til valg av sete på bussen. Selv før klokken seks om morgenen.
Dagens sang: Marilyn Manson - Coma White (Acoustic)
2 kommentarer:
Hei Siri!
Jeg kom tillfeldig over bloggen din idag.
Og jeg må innrømme at etter jeg hadde lest det første stykket 30.april. var jeg "hektet"!;)
Du vet virkelig å fange leserene med din skrive stil!! Jeg er ikke av den typen som leser mye bøker..jeg løper med andre ord ikke ned døra til bokhandleren på hjørnet hver dag..eller noen dag. Men jeg er sikker på at hadde du kommet med en bok hadde jeg virkelig tatt turen..jeg hadde t.o.m stått utenfor før åpningstid, og det kun for å få tak i EN bok-DIN!:)
Et annet stykke som virkelig gjorde dagen min var stykket "galemannen". Jeg lo så mye at jeg hylgråt!
Jeg prøvde t.o.m å ringe noen av mine venner for å dele dette fantastiske morsomme innlegget...men da jeg hadde lest to avsnitt måtte jeg gi opp, for tårene gjorde det umulig å lese og jeg lo så mye at jeg nærmest talt hikstet etter luft!
Hehe..så med andre ord- Keep on writing!!!
Klem fra ny "blogg fan":)
Hei!
Og oi! Takk! :) Hvis jeg noengang i fremtiden mangler motivasjon for å blogge, skal jeg jammen huske på denne kommentaren. Utrolig hyggelig å høre! :D
Legg inn en kommentar