Idag ble jeg tvunget til å innse at jeg er syk. På morgentreningen opplevde jeg det noe uvante problemet med at jeg fikk vann INN i nesen uten å få det UT igjen. Med andre ord var jeg nære ved å bli offer for en drukningsulykke. I fart.
Likevel besluttet jeg å dra på ettermiddagstreningen. Man kan jo ikke alltid vite hvordan formen er før man har prøvd. Så jeg prøvde. Og feilet. For 4 år siden ville antakelig kroppen min ha restituert seg ti ganger så raskt i samme situasjon, og jeg vill vært frisk til å fullføre 8000-passet. Idag reagerer den ikke på samme måte, og jeg må slå meg til ro med at jeg har begrensninger. Også når det kommer til trening.
Etter et opplyst, men hjertesskjærende øyeblikk av selvinnsikt som det, er det godt å vite at ikke alt i denne verden er i mot meg. At noen eller noe fremdeles er på min side fikk jeg bekreftet da jeg kom hjem og både det nye Woman og det nye Nemi lå og ventet på meg. Når jeg i tillegg hadde tatt nok ansvar for meg selv og kjøpt pappas remedier for å bli frisk fort (Coca-cola og mariekjeks), ble ikke ettermiddagen så fæl tross alt.
Nå skal jeg legge meg med en gang jeg setter punktum for dette innlegget, med kryssete fingre og tær for at universet spiller fast på mitt lag imorgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar