Inch by inch :)

Idag har vi ladet opp til NMs siste dag ved å se på Al Pacinos inspirasjonstale fra "Any Given Sunday". Dette gjorde vi også jevnlig under Øyvind Røsland, så det fremkalte gode minner. For ikke å glemme gåsehuden jeg alltid får når jeg ser den. En morsom og noe mindre seriøs motivasjonsfilm får dere av meg her:

:)

Dette er den hårete mannen - Aaa-OH!

Det er ikke lett å alltid være på sitt beste akkurat når det gjelder. Ofte er det så mye som skal klaffe samtidig, at minst én av ca hundre ting ikke går helt som den skal. Veldig mye av trening for å bli god i en idrett handler om automatisering av de tingene som skal klaffe, slik at man slipper å bruke tid og krefter på å tenke, og i stedet kan fokusere på å gjøre, når det virkelig teller.

Det er fort gjort å komme på trening uten fullstendig fokus, og da er det også fort gjort å ta en hel del slappe vendinger, lurvete fraspark, eller startstup som minner mer om en liten traktor som blir kastet ned fra 10-meteren. Det er mange som kan ro seg inn igjen på ren styrke, heftig kondisjon eller rett og slett på pur faen, men det er likevel ingen tvil om at den som til slutt sitter igjen med både styrke, kondisjon, konkurransehode og klokkeklare detaljer vil trekke det lengste strået til slutt. Eventuelt være lengst fremme i innslaget.

Vi i BS forsøker å jobbe med disse tingene hver dag, og før eller senere (helst før) kommer det til å løfte oss langt opp og frem. Både som gruppe, og som individer. Første test på det blir kl 17 i kveld, da vi skal bruke kortbane-NMs første finaleøkt til å få ut det beste vi har inne akkurat nå. Vi er automatiserte. Vi er spente. Vi er klare! Er du?

NM kortbane og litt inspirasjon

Imorgen braker det løs med vill og våt action i Nadderudhallen i Bærum. NM i svømming står for døren, og vi fra Bergensvømmerne har mer eller mindre akkurat ankommet hotellet vårt. Klokken 16 tar vi buss til svømmehallen, hvor de siste mentale og fysiske forberedelsene skal foregå. I skrivende stund er det under 18 timer til forsøkene begynner imorgen tidlig, og forventninger og utålmodighet blomstrer om hverandre som sommerfugler i magen.

Ventetiden vi har hatt frem til nå, har jeg brukt på litt nettsurfing, og da kom jeg tilfeldigvis over bloggen til Ida. Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg får tid til alt jeg gjør, med 25-30 timers trening per uke fordelt på svømming, styrke og basis/alternativt, deltidsjobb på treningssenter, fulltidsstudium i medisin og andre ting man ellers skulle ønske å bruke tiden sin på. Det blekner litt i forhold til Ida, som satser fullt på bodyfitness, studerer juss fulltid på 5.året, og jobber 100% stilling. DET står det respekt av!

Nå mener jeg selvfølgelig ikke å presse gjennom forventninger her, eller gjøre enda flere der ute syke av flink-pike-syndromet. Det jeg prøver å si er at innsats og viljestyrke nytter, og at man kan få til ting man kanskje ikke en gang trodde var menneskelig mulig i hverdagen, bare man har den rette innstillingen!

Og til alle andre svømmere: Lykke til på NM i helgen! Dette blir king! :)

Give me more!

Det er ikke uvanlig å være veldig opptatt av enkelte ting, enten det er klær, sko, bøker, COD eller nesten hva som helst annet. Men i det siste har jeg oppdaget at jeg har utviklet en noe mer unormal besettelse. Jeg er avhengig av å ta kurs. I alt mulig. Kanskje spesielt trening.

Det begynte litt forsiktig før jul med at jeg skulle ta et grunnkurs på treningssenteret jeg jobber på. Dette kurset ønsker ledelsen at så godt som alle som jobber på senteret skal ha, så det var en grei beslutning å ta. Så fant jeg ut at jeg like greit kunne ta treningsveilederutdanningen i tillegg, siden det passet sånn helt ok inn i timeplanen min. Deretter meldte jeg meg på gruppeinstruktørutdanningen (aerobic/step/styrke i sal) i februar/mars, basistrenerkurs i april, sykkelinstruktørkurs i mai, og jeg finner sikkert et par ting til jeg har lyst til å gjøre før sommeren. Øverst på ønskelisten etter dette er Zumba- og Kettlebellskurs! :)

Heldigvis er jo ikke dette en spesielt destruktiv avhengighet, selv om jeg ofte er veldig veldig sliten etter de praktiske kurshelgene. Og jeg setter veldig pris på å ha høy kompetanse på et bredt spekter av treningstyper. Nå handler det bare om å få satt all kompetansen ut i praksis, så ikke alle de lure knepene faller i glemmeboken.

Dagens sang: Pixie Lott - Mama Do (Bimbo Jones remix)

Egon Olsen Style

Idag er det et svømmestevne i sentralbadet som jeg gjerne skulle ha vært med på, men som jeg ikke får med meg av den enkle grunn at jeg har feber. Det finnes mange ulike grader av sykdom, men grensen jeg har satt for meg selv når det gjelder å ikke trene eller konkurrere går ved feber over 38 eller evt skade, noe som idag utelukker min deltakelse.

Akkurat nå ligger jeg i sengen oppgitt og full av selvmedlidenhet og sutrer over livets urettferdighet i eget selskap. Men det er i sånne situasjoner jeg må prøve å få vridd tankene over på andre ting. Selv om jeg er dødsgod til å synes synd på meg selv, er det også andre ting jeg kan. Treneren min sier for eksempel at alle endringer vi velger å gjøre i forhold til planen, gjør planen bedre. Det betyr at med å hvile idag har jeg ikke gått glipp av en stevnedag, men tjent en restitusjonsdag. Og når jeg først sitter med denne restitusjonsdagen, så kan jeg gjøre det beste ut av den. Jeg kan drikke varm toddy og gå med skjerf for halsen, jeg kan skylle nesen med saltvann og ha på meg tykke og gode sokker og fleecepledd med powerpuffjentene på, og jeg kan se på filmer og lese blader og sove og gjøre koselige ting til jeg blir frisk igjen.

Og DET tror jeg også vi kan kalle en plan.

Dagens sang: Karpe Diem - Sminke

F to the ERIE

Årets langbane-NM tok sykt på.

For det første blir man jo faktisk mer sliten av å svømme sakte, da f.eks. 100 fri på 1.01 i stedet for 59 tar (ingen bombe her) 2 sekunder lenger tid, og enhver som har svømt 100 fri en gang eller mer i sitt liv vet at man helst vil være uten de to siste sekundene. Da har man det ikke spesielt godt. I tillegg kommer den psykiske belastningen. Når man bruker 25-30 timer i uken på noe, både ønsker og forventer man gode resultater, og man blir ikke overraskende rimelig skuffet når disse resultatene uteblir. En av mine styrker er dog at jeg har en enorm indre motivasjon, så når det går dritt tenker jeg alltid at jeg kommer sterkere tilbake senere. Så til dere som leser dette: Jeg kommer sterkere tilbake senere.

Den opprinnelige planen var å komme sterkere tilbake allerede på NM-festen søndag kveld. Av ulike årsaker tok ikke ting akkurat fullstendig av for meg denne gangen, men jeg fikk i hvert fall testet at morsinstinktet mitt er intakt og at jeg fremdeles er i stand til å døgne, selv om russetiden min var over for lenge siden. 27 timer i strekk uten søvn er det lenge siden sist jeg hadde, noe jeg også har fått merke: Idag er det fredag, og første dag siden NM jeg har våknet av meg selv før kl. 10. Litt sliten og trøtt? Jepp.

Men det er sommerferie, og it's aaaaaaall good.

Melding til mr. SUV på furubergveien idag:

Selv om bilen din er større enn min, betyr ikke det at du har ditt eget sett trafikkregler som gjelder kun for deg. Her i Norge forventes det at man kjører med BEGGE hjulene på høyre side av den gule midtstripen. Håper dette klargjorde litt for deg. Ha en fortsatt god dag.

Sommerferie!!!

Og DET kan ingen ta fra meg!

Kommer sterkere tilbake når jeg føler for det. ;)

4 grunnleggende regler for å gå Stoltzen som alle BURDE kunne (men ikke alle kan)

Først en liten intro for dem som av ulike grunner ikke kjenner til Stoltzen:

Stoltzen er den "korteste" veien opp den første delen av Sandviksfjellet. Med korteste snakker vi luftlinje, for veien er en steintrapp av typen BRATT. Det fremste formålet med denne installasjonen synes å være å fremkalle enorme mengder melkesyre i beina, samt å gi folk muligheten til å måle max-puls. Hver gang de går. Hele veien.

Denne marerittløypa har blitt løpt opp av den nå avdøde bakkeløperen Jon Tvedt på tiden 8.13. Altså 8 minutter og 13 sekunder (til sammenligning har undertegnede en personlig rekord på ca 17 minutter). Denne tiden fikk han første gangen han løp opp, og han har som mange andre pekt på at det antakelig var fordi han ikke ante hva han gikk til. For Stoltzen er for dem som opplever et forbigående øyeblikks galskap, og tenker at det er en flott ting å gjøre en søndag formiddag. Det er ikke det.

Uansett hvor fort eller sakte du går, blir du like uendelig sliten. Jeg har drevet organisert trening i et titalls år, og kan med hånden på hjertet si at dette er det verste jeg kan tenke meg av fysisk utfoldelse. Følelsen ca 10 minutter etter du er oppe, når du har roet deg ned og fått tid til å bli stolt av deg selv, er supergod. Ellers er dette et rent helvete fra start til slutt. Men det er noe som kan gjøre denne opplevelsen enda verre: Folk uten respekt for de uskrevne reglene. Derfor har jeg nå listet dem opp her, slik at "jeg visste ikke bedre" ikke lenger er en gyldig grunn for å oppføre seg som en idiot i steintrappa.

Gates of Hell

1. De som går OPP har forkjørsrett. Det er oppover vi tar tiden, og ingen er interessert i å høre hvor fort du gikk NED trappene. Det blir litt som å klatre opp vannsklier midt i rushet: Dumt, farlig og unødvendig. Skal du ned, kan du gå veien rundt. Punktum.

2. Hvis noen går fortere enn deg, slipper du dem forbi. Hastigheten dette skal foregå i, avhenger av hvor fort du blir tatt igjen. Hvis noen går dobbelt så fort som deg, viker du på stedet. Dersom det er snakk om små marginer, kan du gå en "omvei" i en av svingene slik at de som kommer bakfra kan kaste seg forbi.

3. Hvis du har med deg barn opp Stoltzen, er det ditt ansvar å sørge for at de følger punkt 2.

4. Dersom du ønsker å bære et piano (eller andre dertil uegnete gjenstander) opp steintrappene (som et par over gjennomsnittet forstyrrete folk allerede har gjort), kan du gjøre dette utenfor rushet. Natten er et godt alternativ.

Takk for oppmerksomheten.

Dagens sang: Fergie - Barracuda

D-dagen

Dette er kanskje en litt creepy ting å si, men jeg liker å sitte i byen en søndag formiddag og se på folk gå the walk of shame hjem etter nattens strabaser. Det er ikke akkurat vanskelig å se hvem som er fornøyd med fangsten, og hvem som aller helst vil hjem og glemme hele greia. Noen smiler og går med spenst og glede i stegene, selv om påkledningen er gårsdagens krøllete kjole, halvveis utsmurt sminke og høye hæler i hånden i stedet for på bena. Formen har antakelig vært bedre, og hodepinen banker på med jevne mellomrom, men det er for øyeblikket glemt, og vil neppe være det klareste minnet etter denne byturen. Andre går krumbøyde og ser ned i bakken og bannskapen lyser så tydelig av dem at foreldre på søndagstur nesten holder hendene for øynene til barna når de passerer.

Det er kanskje ikke alle ting (eller folk - hihi) man har gjort her i livet som man er like stolt av, men så lenge man ikke akkurat har kost seg med kjæresten til bestevenninnen, eller skjelver i buksene av infeksjonsfrykt etter ett nattlig opphold hos en suspekt type med en luguber intimhygiene, så har man ingen grunn til å verken angre eller skamme seg. Har du lyst, har du lov, sier Narvesen. Og selv om de antakelig tenker mer i retning av is og sjokolade, vil jeg tørre å påstå at det kan utvides til å gjelde alle typer godsaker.

PS: I verste fall, vil det i lengden oftest føles bedre å angre på noe man har gjort, fremfor noe man ikke har gjort. :)

Dagens sang: MGMT - Kids