AF - Anonyme Foredragsholdere

Hei, mitt navn er Siri, og jeg har et problem med å opptre i forsamlinger. Eller i det minste, har jeg hatt et problem med det. Nå er jeg for dum til å huske hvor ubehagelig det tidvis har vært, og dermed har jeg slått meg til ro med at det egentlig kan være ganske kjekt. Men som sagt - slik har det ikke alltid vært.

Barneskolen var ok, for der visste jeg alltid hva jeg ville si, og jeg likte ikke minst veldig godt å opptre og vise meg frem, enten jeg skulle synge eller danse eller snakke eller hva det skulle være. Hva alle andre syntes ga jeg blanke i. Disse herlige årene før selvbevisstheten slår inn...

Så kom ungdomsskolen, og plutselig ble det superviktig at de som fulgte med ikke syntes det du sa eller gjorde var teit. Haken ved dette er at ALLE er teite på ungdomsskolen! Lærerne er selvfølgelig teite, de i klassen som ikke er i din nærmeste sirkel er überteite, og de i den nærmeste sirkelen er sånn egentlig også rimelig teite, spesielt hvis de har flere miss sixty-bukser enn deg. Hvor uendelig teite foreldre er, har jeg ikke tenkt å gå inn på en gang. Det blir for teit.

Aaanyway, så måtte jeg jo likevel holde fremlegg på ungdomsskolen, ettersom "det er teit" etter sigende ikke er en god nok grunn til å slippe. Og selv om jeg syntes det var ubehagelig å være på utstilling, så skulle jeg likevel på død og liv gjøre ting annerledes enn alle andre, men du vet - fake it 'till you make it. Jeg tviler på at det er så altfor mange andre niendeklassinger som har valgt å ha årsprosjekt om Pokémon. Eller holdt engelskfremlegg med et knust pepperkakehus som scene og dinosaurkjeks med smurfestemmer som hovedpersonene. Ja, det finnes nok mer anonyme måter å gå frem på, spesielt i en periode hvor det å stikke seg frem er den 8. dødssynden. Det hele førte jo til at jeg forsøkte å jobbe litt med anonymiteten min på videregående, noe som gav meg squat å skrive om i dette innlegget - ergo hopper vi elegant over den biten.

De siste årene har jeg derimot oftere og oftere havnet i situasjoner hvor jeg ikke bare MÅ snakke foran andre, men jeg blir faktisk BETALT for å gjøre det. Og å stå foran noen med et budskap å formidle og vite at de som er der for å høre på deg faktisk ER DER FOR Å HØRE PÅ DEG, er ikke ok, det er ikke greit, det er faktisk ganske så fantastisk. Enten det gjelder å holde foredrag for juniorsvømmerne i BS-systemet, ha spinning- eller aerobic-timer, holde foreldremøter(!) eller hva det enn skulle være, så har det å være midtpunkt blitt noe som føles naturlig igjen. Den lille ekshibisjonisten i meg som stortrivdes i barndomsårene har begynt å titte frem igjen etter 15 år i dvale. Ikke et år for tidlig med andre ord.

Men jeg skulle faktisk et sted med dette innlegget, tro det eller ei. For de aller aller fleste har en liten ekshibisjonist i seg som bare verker etter å komme frem og bli sett, men man er så innmari redd for hva "alle andre" kommer til å si hvis man tør å stikke seg litt frem. Tipset mitt er rett og slett: "Get over it"! Kom over selvhøytideligheten og frykten for å gjøre feil! Alle gjør feil, og de fleste foredrag blir bare morsommere av det. Ingen liker dem som er (tilsynelatende) feilfrie, vi blir bare grønne av misunnelse og ønsker dem dit peppern gror. Nei, det er mye bedre å være ekte, og modig, og full av "feil", og jo fortere vi innser det, jo bedre har vi det med oss selv.

Mvh
Moralprekenkommisjonen

5 ting du ALDRI skal kjøpe på Fretex

5: Klær som egentlig ikke passer, men som kan bli skikkelig kule når du bare får lagt dem opp/sydd dem inn/farget dem på nytt/sprayet vekk loftslukten med 100 liter Febreze. Med mindre du er special gifted, kommer det aldri til å bli gjort. Aldri. Ikke neste uke heller.

4: "Artige bøker" ved som f.eks. doboka, Kama Sutra, alt av Tracey Cox osv. Ja, de er artige i den forstand at de er underholdende å lese og bla gjennom. Problemet ligger mest i at du ikke aner hvem som har hatt dem/hvor de har vært/hva de har blitt brukt til tidligere.

3: Joggesko. Begrunnelse: Fordi du mest sannsynlig er glad i leddene dine, og derfor bør bruke sko som er tilpasset DEG. For ytterligere overtalelse, se punkt 5 og 4.

2: Undertøy. Trenger du en forklaring på denne, låner du mest sannsynlig pc'en til støttekontakten din for å lese dette innlegget.

1: Langermet magetopp i 70-tallets knæsjeste brune, gule og oransje nyanser. Nevnte jeg at den er av fløyel? Begrunnelse: Because it's WRONG!

Bildet av herligheten, samt av innehaveren følger.

Inch by inch :)

Idag har vi ladet opp til NMs siste dag ved å se på Al Pacinos inspirasjonstale fra "Any Given Sunday". Dette gjorde vi også jevnlig under Øyvind Røsland, så det fremkalte gode minner. For ikke å glemme gåsehuden jeg alltid får når jeg ser den. En morsom og noe mindre seriøs motivasjonsfilm får dere av meg her:

:)

Dette er den hårete mannen - Aaa-OH!

Det er ikke lett å alltid være på sitt beste akkurat når det gjelder. Ofte er det så mye som skal klaffe samtidig, at minst én av ca hundre ting ikke går helt som den skal. Veldig mye av trening for å bli god i en idrett handler om automatisering av de tingene som skal klaffe, slik at man slipper å bruke tid og krefter på å tenke, og i stedet kan fokusere på å gjøre, når det virkelig teller.

Det er fort gjort å komme på trening uten fullstendig fokus, og da er det også fort gjort å ta en hel del slappe vendinger, lurvete fraspark, eller startstup som minner mer om en liten traktor som blir kastet ned fra 10-meteren. Det er mange som kan ro seg inn igjen på ren styrke, heftig kondisjon eller rett og slett på pur faen, men det er likevel ingen tvil om at den som til slutt sitter igjen med både styrke, kondisjon, konkurransehode og klokkeklare detaljer vil trekke det lengste strået til slutt. Eventuelt være lengst fremme i innslaget.

Vi i BS forsøker å jobbe med disse tingene hver dag, og før eller senere (helst før) kommer det til å løfte oss langt opp og frem. Både som gruppe, og som individer. Første test på det blir kl 17 i kveld, da vi skal bruke kortbane-NMs første finaleøkt til å få ut det beste vi har inne akkurat nå. Vi er automatiserte. Vi er spente. Vi er klare! Er du?

NM kortbane og litt inspirasjon

Imorgen braker det løs med vill og våt action i Nadderudhallen i Bærum. NM i svømming står for døren, og vi fra Bergensvømmerne har mer eller mindre akkurat ankommet hotellet vårt. Klokken 16 tar vi buss til svømmehallen, hvor de siste mentale og fysiske forberedelsene skal foregå. I skrivende stund er det under 18 timer til forsøkene begynner imorgen tidlig, og forventninger og utålmodighet blomstrer om hverandre som sommerfugler i magen.

Ventetiden vi har hatt frem til nå, har jeg brukt på litt nettsurfing, og da kom jeg tilfeldigvis over bloggen til Ida. Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg får tid til alt jeg gjør, med 25-30 timers trening per uke fordelt på svømming, styrke og basis/alternativt, deltidsjobb på treningssenter, fulltidsstudium i medisin og andre ting man ellers skulle ønske å bruke tiden sin på. Det blekner litt i forhold til Ida, som satser fullt på bodyfitness, studerer juss fulltid på 5.året, og jobber 100% stilling. DET står det respekt av!

Nå mener jeg selvfølgelig ikke å presse gjennom forventninger her, eller gjøre enda flere der ute syke av flink-pike-syndromet. Det jeg prøver å si er at innsats og viljestyrke nytter, og at man kan få til ting man kanskje ikke en gang trodde var menneskelig mulig i hverdagen, bare man har den rette innstillingen!

Og til alle andre svømmere: Lykke til på NM i helgen! Dette blir king! :)

Give me more!

Det er ikke uvanlig å være veldig opptatt av enkelte ting, enten det er klær, sko, bøker, COD eller nesten hva som helst annet. Men i det siste har jeg oppdaget at jeg har utviklet en noe mer unormal besettelse. Jeg er avhengig av å ta kurs. I alt mulig. Kanskje spesielt trening.

Det begynte litt forsiktig før jul med at jeg skulle ta et grunnkurs på treningssenteret jeg jobber på. Dette kurset ønsker ledelsen at så godt som alle som jobber på senteret skal ha, så det var en grei beslutning å ta. Så fant jeg ut at jeg like greit kunne ta treningsveilederutdanningen i tillegg, siden det passet sånn helt ok inn i timeplanen min. Deretter meldte jeg meg på gruppeinstruktørutdanningen (aerobic/step/styrke i sal) i februar/mars, basistrenerkurs i april, sykkelinstruktørkurs i mai, og jeg finner sikkert et par ting til jeg har lyst til å gjøre før sommeren. Øverst på ønskelisten etter dette er Zumba- og Kettlebellskurs! :)

Heldigvis er jo ikke dette en spesielt destruktiv avhengighet, selv om jeg ofte er veldig veldig sliten etter de praktiske kurshelgene. Og jeg setter veldig pris på å ha høy kompetanse på et bredt spekter av treningstyper. Nå handler det bare om å få satt all kompetansen ut i praksis, så ikke alle de lure knepene faller i glemmeboken.

Dagens sang: Pixie Lott - Mama Do (Bimbo Jones remix)

Egon Olsen Style

Idag er det et svømmestevne i sentralbadet som jeg gjerne skulle ha vært med på, men som jeg ikke får med meg av den enkle grunn at jeg har feber. Det finnes mange ulike grader av sykdom, men grensen jeg har satt for meg selv når det gjelder å ikke trene eller konkurrere går ved feber over 38 eller evt skade, noe som idag utelukker min deltakelse.

Akkurat nå ligger jeg i sengen oppgitt og full av selvmedlidenhet og sutrer over livets urettferdighet i eget selskap. Men det er i sånne situasjoner jeg må prøve å få vridd tankene over på andre ting. Selv om jeg er dødsgod til å synes synd på meg selv, er det også andre ting jeg kan. Treneren min sier for eksempel at alle endringer vi velger å gjøre i forhold til planen, gjør planen bedre. Det betyr at med å hvile idag har jeg ikke gått glipp av en stevnedag, men tjent en restitusjonsdag. Og når jeg først sitter med denne restitusjonsdagen, så kan jeg gjøre det beste ut av den. Jeg kan drikke varm toddy og gå med skjerf for halsen, jeg kan skylle nesen med saltvann og ha på meg tykke og gode sokker og fleecepledd med powerpuffjentene på, og jeg kan se på filmer og lese blader og sove og gjøre koselige ting til jeg blir frisk igjen.

Og DET tror jeg også vi kan kalle en plan.

Dagens sang: Karpe Diem - Sminke

F to the ERIE

Årets langbane-NM tok sykt på.

For det første blir man jo faktisk mer sliten av å svømme sakte, da f.eks. 100 fri på 1.01 i stedet for 59 tar (ingen bombe her) 2 sekunder lenger tid, og enhver som har svømt 100 fri en gang eller mer i sitt liv vet at man helst vil være uten de to siste sekundene. Da har man det ikke spesielt godt. I tillegg kommer den psykiske belastningen. Når man bruker 25-30 timer i uken på noe, både ønsker og forventer man gode resultater, og man blir ikke overraskende rimelig skuffet når disse resultatene uteblir. En av mine styrker er dog at jeg har en enorm indre motivasjon, så når det går dritt tenker jeg alltid at jeg kommer sterkere tilbake senere. Så til dere som leser dette: Jeg kommer sterkere tilbake senere.

Den opprinnelige planen var å komme sterkere tilbake allerede på NM-festen søndag kveld. Av ulike årsaker tok ikke ting akkurat fullstendig av for meg denne gangen, men jeg fikk i hvert fall testet at morsinstinktet mitt er intakt og at jeg fremdeles er i stand til å døgne, selv om russetiden min var over for lenge siden. 27 timer i strekk uten søvn er det lenge siden sist jeg hadde, noe jeg også har fått merke: Idag er det fredag, og første dag siden NM jeg har våknet av meg selv før kl. 10. Litt sliten og trøtt? Jepp.

Men det er sommerferie, og it's aaaaaaall good.

Melding til mr. SUV på furubergveien idag:

Selv om bilen din er større enn min, betyr ikke det at du har ditt eget sett trafikkregler som gjelder kun for deg. Her i Norge forventes det at man kjører med BEGGE hjulene på høyre side av den gule midtstripen. Håper dette klargjorde litt for deg. Ha en fortsatt god dag.

Sommerferie!!!

Og DET kan ingen ta fra meg!

Kommer sterkere tilbake når jeg føler for det. ;)